Historiske spor. Eller?

For og imot…

Jeg har, og sikkert til dels med rette, blitt kalt en tilbakeføringsfantast. Joda, jeg er nok over gjennomsnittet glad i helhet og harmoni, rene stiler og ikke alt for mye blanding av nytt og gammelt. Jeg har en forkjærlighet for at man i et interiør kommer inn i en stil, en epoke. Og jeg er ikke en stor tilhenger av at alle de ulike spor i en bygning alltid skal måtte tas vare på. Hvorfor i all verden skal man ta vare på 1970-talls vinyl-tapeter i et 1700-talls hus…? Er det ikke bedre å rendyrke vinyltapetene i sitt rette element, nemlig i et hus fra 70-tallet? Og hvis man tar vare på alle historiske spor alltid, blir det ikke bare en salig blanding, og bare rot igjen?

Motargumentene er sterke, klare og meget gode. Hvis man alltid fjerner historiske spor, så er det til slutt ingen historie igjen å ta vare på. Det er nettopp de ulike sporene etter ulike stilepoker i en bygning som er med på å fortelle en historie. Nemlig historien om utvikling, modernisering, økonomi, personligheter, preget fra menneskene som har bodd i huset. Er ikke disse sporene viktige å ta vare på for ettertiden?

Ingen fasitsvar! Men ønsket om…

Jeg har også alltid bedyret følgende; det finnes ingen fasitsvar! Og jeg holder fast ved det.

Å si at man skal ta vare på alt; alltid – er feil. Men det er også feil å si at man i sin helhet skal tilbakeføre alt, og dermed ikke ta vare på noe. Hva skal man eventuelt tilbakeføre til? Hvor dokumentert er egentlig grunnlaget man baserer tilbakeføringene på? Tilbakefører man i ordets rette forstand? Altså en ren restaurering hvor man tilbakefører helt eller delvis til en tidligere tilstand? Var det virkelig slik? Eller tilegnes bygningen nye elementer, blir litt pyntet på, forfinet? Ubevisst ønsker man ofte at noe er både eldre og bedre enn det faktisk er.. Ønsket om hvordan det kunne eller burde sett ut påvirker nok ofte ens handlinger, valg og dermed de tilbakeføringer som foretas.

Som jeg har skrevet tidligere, så er det som antikvar enklere å gi eksakte råd og holde seg til dokumentasjonen som finnes ovenfor en kunde, enn det er i eget hjem. For valgene er så mange og ett sted må man legge listen. Er det ikke sånn at noen ganger må man bare skjære gjennom og si at dette er bra nok, eller jo, dette ønsker jeg meg faktisk!?  Jo, sånn er det faktisk. Men det er en skjør balanse mellom ønsket og ideen om å tilbakeføre, og det å leve i det.

Tolkbare spor

Fra enkel bungalowdør til tidsriktig dobbeltdør, var ett av grepene vi har tatt her på Hessland. Vi visste at døren som var her absolutt ikke var original. Inngangspartiet (farstugan) kom på begynnelsen av 1900-tallet, så vi valgte å sette inn en enkel dobbeltdør fra samme tid. Det hele ble mye penere, syns i hvert fall vi.

Vi velger å fjerne en helt utmerket trapp til fordel for en bratt trapp inne i et skap…! Joda, de aller fleste ville si det er rimelig håpløst og på grensen til fundamentalisme, men for oss var det en selvfølge. Vi fikk tilbake spisestuens proposjoner slik den hadde vært, fikk muligheten til å tilbakeføre et ildsted, nemlig en kakkelovn i hjørnet, fikk sperret en sekundær døråpning og fikk tilbake en opprinnelig døråpning mellom kjøkken og spisestuen… Kort sagt masse gode argumenter! Men – det er ikke akkurat det trappeskapet som sto der…. Allikevel fant vi spor  i taket og på tømmeret på veggen. Sammen med naboens originale trappeskap, ga dette oss den dokumentasjonen vi trengte for å ta det valget vi tok.

Og kakkelovnen i spisestuen…? Vi vet faktisk ikke med sikkerhet at det var en kakkelovn som sto der! At det hadde vært et ildsted der, er det ingen tvil om. Og at det hadde stått i hjørnet er det heller ingen tvil om. Men var det en kakkelovn? Kanskje vi her tilbakeførte til noe vi ønsket oss? Vi kunne jo hatt en rørspis der. Men vi hadde, når sant skal sies,  mer lyst på en kakkelovn. Og da er det vel lov? Eller?

Og hvordan ble det da med tetting av sekundær dør, gjenskaping av brannmur og oppsetting av kakkelovn. Funker det? Ja!

Bort med 80-tallet!

Vi har gått helt kategorisk, og kanskje til det ekstreme vil noen si, inn for å fjerne 1980-tallets spor. Hvorfor det? Hovedgrunnen er enkel. Det passer ikke inn i dette huset. Det passer heller ikke inn i vårt ønske om å tilbakeføre til opprinnelsen, nemlig tilbake til slik huset så ut, eller kan ha sett ut, på begynnelsen av 1800-tallet.

Det som har kommet til i huset vårt de siste 30-50 årene har frarøvet interiørene mye av deres originalitet. Det var utfôringer i alle retninger, med lag-på-lag både på gulvet, i tak og på vegger, plater av alle slag, spesielt mye sponplater. Alle flater ble glatte og kjønnsløse og de kunne sittet hvor som helst. Det var omtrent ingen overflater som kunne avsløre noe om datering eller originalitet i huset. Og helt personlig syns jeg ikke det var noe pent heller. Og ofte er jo akkurat det argument godt nok. Eller?