Brunt eller forgylt?

Hva skjedde så? Vi fant gull og sølv. Eller rettere sagt forgylling og forsølving. Så da ble spørsmålet: Hva gjør vi nå? Tilbakefører vi eller nøyer oss med den lille fargetrappen som vitnesbyrd om tidligere tiders glans?

Moderniseringen

Egentlig var beslutningen at vi lar det være med fargetrappen. Undersøkelsene våre har vist at interiøret i direksjonsrommet kan deles inn i to hovedfaser. Første etappe var innredningen i 1916. Listverk og dører var lyst ådret og lasert. På 1930-tallet, kanskje det var ved 75-årsjubileet i 1931/1932 eller ved 80-årsjubileet i 1936, ble rommet gitt en oppgradering. Ikke noen totalrenovering, men en forsiktig modernisering i tråd med det konjunkturene tillot uten å vekke anstøt. Da kan også gardinbrettene ha fått seg et strøk maling.

Litt mer moderne

Hvorvidt tapetene ble satt opp i 1916 eller senere, er fremdeles et åpent spørsmål. Byggeregnskapene for administrasjonsbygningen er og blir borte. Det vi vet, er at døren inn til direktørens kontor ble sendt bort og finert med mahogni. Det ble spandert nye dørvridere både på denne og på dørene ut til garderobe og toalett. Samtidig kan alt listverk, med unntak av malerilisten i ekte mahogni,  ha blitt malt i dagens sjokoladebrune farge. Toalettet ute i gangen kan ved samme anledning ha blitt modernisert og påspandert fliser. Forgangen fikk et tidsriktig, malt papirtapet. Nye gardiner i mørkegrønn kunstsilke kom kanskje ved samme anledning. Rommet endret ikke dramatisk karakter, men ble mørkere, kanskje mer alvorstungt, men også litt mer moderne.

Forgylling

Men altså gardinbrettene. Innredningen i 1916 kan ha hatt en idé om at forgyllingen skulle gjøre et ellers tungt rom lettere. Forgylling har den fordelen at den reflekterer lys og fremhever detaljer. I direksjonsrommet er malerirammene forgylte, lysekronen og altså, gardinbrettene. Forgyllingen binder med andre ord rommet sammen og tilfører interiøret en letthet det ellers ikke ville hatt.

Hva gjør vi nå?

I samråd med Byantikvarens Vidar Trædal bestemte vi oss derfor for å tilbakeføre gardinbrettene til 1916, slik at lampen og rammene fikk noen de kunne snakke med. Valget falt på malerikonservator Nadine Huth fra Treskjærerverkstedet a/s på Fornebu. Og de var slett ikke så fine, da vi fikk dem ned fra veggen. Store flak med maling hadde løsnet eller falt av. Og tidligere forsøk på å reparere dem med spiker var mildt sagt halvhjertet. Så hvordan gripe an dette?

Bladgull

Nadine Huth har gardinbrettene liggende på bordet foran seg. – Det jeg har gjort, sier hun, – er å fjerne brunmalingen med unntak av et lite parti til dokumentasjon, og deretter konsolidere (feste og stabilisere) løse partier av forgylling og forsølving. Så sparklet og pusset jeg overflatene og la på en grundering av lim og kritt. Opprinnelig hadde jeg tenkt å legge på slagmetall, men endte likevel opp med bladgull som nok gir et mer autentisk uttrykk. Før det skjedde, ble overflaten påført en grundering av kritt og lim. Og resultatet ser du jo her. Hun bøyer seg frem og lar fingeren gli over det nyforgylte gardinbrettet.

– Hvorfor bladgull? Hun ser opp. – Fordi bladgull ikke trenger et strøk lakk til beskyttelse. Slagmetall. derimot, kommer før eller senere til å korrodere. Selv med en lakk på, kan man ikke være sikker for all fremtid. En restaurering av skadet/korrodert slagmetall betyr at man må gå ned til grunderingen igjen, slipe alt ned og legge alt på nytt. Dette er mye arbeid. Bladgull er mye lettere å forholde seg til - også for kommende generasjoner. Det var også derfor jeg valgte et såpass kostbart materiale, i stedet for slagmetall som er et billigere materiale i dag, men ikke på lengre sikt. Over tid betaler det seg derfor å bruke bladgull

Industrielt fremstilt

Hva er det ellers å si om dem? – Tja, sier Nadine Huth. – Disse gardinbrettene er industrielt fremstilt. Det er ikke så ofte at slike ting har overlevd i miljøer som dette. Jeg er for så vidt overrasket over hvor dårlig tilstand de var i, men nettopp dette gjør dem verdifulle. De fleste steder ville disse vært kassert forlengst. At dere sitter med et rom som er så autentisk i en attraktiv næringseiendom, er nesten for godt til å være sant.

– Et ord til slutt? – Det var bra dere kom med dem nå. De var på overtid. Og vi må finne en annen måte å montere gardinkappen på.

Dere kan ikke fortsette med stifter..