Hvordan går det med møblene?

Det er så vidt vi har nevnt dem tidligere i denne artikkelserien. Det er ikke her vi har hatt fokuset til nå. Men på latsiden har verken Kristensen eller vi ligget.

Kort oppsummert vet vi at stoler, bord, skap og bokhylle trolig ble innkjøpt nye til direksjonsrommet i 1916 og at de ble levert av det svenske firmaet AB Myrstedt & Stern Möbelverkstäder i Arboga, Västmanlands län. Men hva mer? Jo, de er utført i mahogni og de er trukket med grønn hud. Møblementet består av to sofaer, seks armstoler hvorav den ene har initialene «CS» innskåret øverst på stolryggen. Hertil kommer en rekke småstoler. Til settet kan vi også regne en bokhylle og et skap. Skapet fungerte som pidestall for bysten av grunnleggeren Ole Mathæus Hauge, for anledningen fremstilt som en romersk senator. I bronsert gips.

I tillegg kommer det imponerende bordet med glassplate, da. Glasset skulle beskytte den høypolerte bordplaten mot flaskeringer og annet søl. Tidlig på vårparten ble møblene hentet til Larvik, der Kristensen har verksted. Vi trengte en som både behersker møbeltapetsering og kan behandle treverket. Valget falt på Ragnar Kristensen som også er en habil bygningsantikvar. En ikke uvesentlig kvalifikasjon når helheten i rommet skal ivaretas.

Møblene eller produsenten?

– Hvor starter vi, spør jeg. – Møblene eller produsenten? Ragnar Kristensen foreslår produsenten. For det er unektelig pussig at et firma i Oslo velger å møblere svenskt to år etter den store jubileumsutstillingen på Frogner i 1914. Utstillingen her var en suksess med over to millioner besøkende og Norge var preget av en brusende nasjonal begeistring. Også Christiania Seildugsfabrik hadde en stand der.

Både det nasjonale og det moderne sto i fokus på Frogner i 1914 og møblene på jubileumsutstillingen ble vist frem i flere avdelinger. Kjente firmaer som A. Husebye & Co., Martin Olsen & Søn, Brødrene Ollendorf og Magnus Pedersen fra Oslo, Chr. Knag fra Bergen, P. Solemdal fra Molde og Edv. Eriksen fra Trondheim var representert. Det var altså nok å velge i for den som ville ha norske møbler. Men det ville de ikke på Seilduken.

Myrstedt & Stern

– Møblementet er på sargens undersider påstiftet metallplakett signert Myrstedt & Sterns AB, Kongl. Hofleverantör Stockholm, starter Kristensen. – Som du antyder, må vi anta at møblementet må være innkjøpt til innredningen i 1916. Myrstedt & Stern AB var et større handels/produksjonsfirma som ble etablert en gang på 1800-tallet og la ned virksomheten i 1921. Firmaet er kjent for oppføringen av kontor-, forretnings- og varehusbygningen Kungsgatan 5 i Stockholm, et ingeniørteknisk pionerprosjekt. Firmaet hadde store produksjonsfasiliteter i Arboga. Jeg antar at møblene må være laget der. På bakgrunn av driftsformen er det vanskelig å si om møblene er produsert på spesialbestilling fra Christiania Seildugsfabrik eller innkjøpt etter katalog. Det er nærliggende å sammenligne Myrstedt & Sterns virksomhet med Steen & Strøm i Oslo. Firmaets virksomhet har ellers mye til felles med de største varehusene i Berlin og London. Myrstedt og Sterns signatur er å finne på stilmøbler av stor variasjon, Louis-seize, barokk etc. Møblene kunne i kvalitet konkurrere med det beste utenlands.

Hundre år

Og tilstanden? De har passert hundreårsdagen. – Tja, sier Kristensen. – Direksjonsrommet har jo hatt sentralvarme. Dessverre er læret eller huden så ødelagt i strukturen av tørke, sollys og tidens tann at den er skjør som vått papir og lar seg derfor ikke bruke opp igjen. Mange partier er også ødelagt av rifter og hull.

En del bakrygger derimot har stått beskyttet mot sollys og er foret under med stiv papp og kan bevares. Skal møblene kunne brukes fremover, tenker jeg at det eneste fornuftige å gjøre er å skifte ut det ødelagte hudtrekket. Dette er naglet til trerammene med pyntenagler og dette arbeidet må naturligvis utføres på samme måte igjen. Vi erstatter ikke nagler med naglebånd. Det ville være juks.

Moderne møbler

– Konservator og tidligere direktør for Oslo bymuseum, Trond Gjerdi, sa en gang noe slikt som at møbelproduksjonen teknisk sett nådde sitt høydepunkt i første halvdel av 1900-tallet. Møblene fra Christiania Seildugsfabriks direksjonsrom er et ypperlig eksempel på denne påstandens riktighet. Riktignok er de klassiske periodene innen rokokko og klassisisme høydepunkter i sammensmeltingen av håndverk, formgiving og tradisjon, men akkurat på den tekniske siden er kombinasjonen av moderne fagarbeidere, maskineri og design som skjedde i bred skala fra slutten av 1800-årene ganske fullkommen hva gjelder teknisk utførelse – en utførelseskvalitet kun de ypperste håndverkere kunne utføre 100 år tidligere. Sammentapningene for eksempel er utført maskinelt med fres og dermed også på millimeteren nøyaktige og like fra stol til stol. I og for seg serieprodusert og samtidig preget av god design. I dette tilfellet en sammensmeltning av eldre jugendstil og moderne klassisisme. Moderne med henblikk på året 1916 da direksjonsrommet ble innredet.

Førsteklasses mahogni

– Møblene er laget av førsteklasses mahogni, antagelig fra Honduras som den gangen fremdeles var å få tak i. Trekket er som nevnt i grønnfarget lær. Den gang ble det brukt anilinfarge for å farge læret og datidens ekte anilinfarge er utsatt for bleking samtidig som lær gjerne og mørkner med tiden. Heldigvis er partier av trekket på slike møbler skjult mellom overgangen rygg og sete og i bretten bak stiftene slik at vi kan få et inntrykk av den opprinnelige fargen, som er relativt uberørt av slitasje, forurensning og falming.

Kjølig grønnfarge

– Fargen har jeg målt med fargemåler og den viser stort sett en litt kjølig, mørk grønnfarge – en del innslag av blått. Den varierer litt i nyanse som et resultat av at dette er utført for hånd, i motsetning til dagens fabrikkmessige produksjon. Når det nå skal velges ny farget hud er det i dag nokså begrenset utvalg å velge i. Jeg har innhentet en del prøver og festet meg ved to grønnfarger som jeg mener kan gjøre nytten. Den ene er en mørk (grå) kjølig grønn, den andre er mørk og noe varmere. En klarere renere grønn vil antagelig skjære veldig ut fra den opprinnelige fargen og det bør også tas hensyn til alderspreget på både møbler og rom. Da tror jeg en av disse vil fungere heller enn å gå i retning renere grønt. Jeg har landet på den kjøligere som går mot blått og det viser seg at den matcher det opprinnelige læret meget godt.

Treverket

– Overflaten på treverket er lakkert. Med tiden har lakken krakelert på samme måte som gammel celluloselakk. I dette tilfellet er det årsak til mye hodebry og undring fordi celluloselakk for møbler først kom på markedet etter 1923. En innledende hypotese var at møblene må ha blitt opplakkert. Det kan tydelig skilles ut et underliggende tynt lag som antagelig er skjellakkbasert. Derpå finner vi et svært blankt, men krakelert overflatelag. Ser man på innsiden av armlenene på sofaene med fast stopping så skjønner vi imidlertid at denne lakken er påført før møblene ble stoppet. Følgelig er den opprinnelig og hvordan kan det da være celluloselakk når møblene etter all sannsynlighet skriver seg fra 1916?

«Sapon»

– D.S.Hectors autorative Kemisk-Teknisk Receptbok i utgave fra 1919 gir antagelig svaret. Her opptrer celluloselakk, men ikke som den senere møbellakken, men som «Sapon eller selluloidlakk» - en forløper for den senere celluloselakken. Dette var en løsning av celluloid i aceton og amylasetat og fremheves nettopp fordi den ikke blir matt med tiden. Og det stemmer langt på vei her, samtidig som det kan forklare den karakteristiske krakeleringen som er så typisk for den senere celluloselakken. Ulempen med denne lakken var at den hadde et lavt tørrstoffinnhold og derfor ikke lot seg påføre tykt. Normalt ble den benyttet på f.eks. eikemøbler som skulle ha en tynn og halvblank finsish uten porefyll som underlag. I dette tilfellet tror jeg det problemet ble løst ved først å glatte treverket mye og deretter påføre et bunnlag med skjellakk. Resultatet er i hvert fall at overflaten fremstår veldig lik celluloselakk slik den kjennes fra midten av 1920-årene og senere. Så vi kan vel kanskje kalle dette en eksperimentell overflatebehandling og et hint om at produsenten ønsket å ligge i forkant hva gjelder teknikk?

Men …

– Men, sier Kristensen, – problemet med både denne saponlakken og senere celluloselakk er at den tåler dårlig tidens tann, og da særlig eksponering for sollys. Den nærmest trekker seg sammen og lett ødelegges om du forsøker å friske på den med for eksempel skjellakk eller forøker deg på repolering. Alternativet for disse møblene er da blitt en rens/revitalisering med et spesialpreparat og en lett og raskt suddpåført oppfrisking med skjellakk/sprit, der det beregnes å være forsvarlig (en sudd er en bomullsball i linklede). Jeg har over mange år observert disse problemene rundt oppfrisking av opprinnelig celluloselakk og det finnes dessverre ingen gode løsninger på problemet. Forøvrig er det nylig utført vitenskapelig undersøkelse rundt gammel celluloselakk som bekrefter denne observasjonen.

Lett oppstopping

– Stopp, strier og fjærer er i rimelig god stand og bør ikke skiftes ut, fortsetter Kristensen. – Møblene har stått tørt og det er gunstig for tekstilene. Derfor har jeg vurdert det slik at en lett oppstopping med ullvatt og utskifting av det meste av hudtrekket er tilstrekkelig for å gjøre møblene brukbare igjen. Bunnene i setene er utført med tykk papp naglet fast gjennom rammene med storhodete smidde jernnagler og er fremdeles meget solide. Så lenge bruken ikke er tenkt omfattende tror jeg det er en god løsning som også bevarer teknisk historie ved disse møblene.

– Og når er møblene klar? – De er ferdig til avtalt tid, avslutter Kristensen.