Hvilken konstruksjon har huset ditt?

Laft:  fra middelalder til i dag

Svært vanlig konstruksjon i tømmerrike deler av landet, sør- og østlandet.

• Laftet tømmerkasse , med eller uten ytterkledning.
• Tømmeret er ofte ca 6" 
• Lett å se, ofte bart tømmer inne, ute eller både inne og ute.
• Isolasjonen ligger mellom stokkene.
• Isolert med ull, mose eller laftevatt.
• U-verdi kommer an på tømmerets tykkelse og hvor tett laftingen er gjort. 

Laft har vært den dominerende byggemåten i Norge fra middelalderen og frem til begynnelsen av 1900-tallet. Mange laftehus står uten kledning, men fra 1700-tallet ble det vanligere med utvendig panel. Tømmerets dimensjoner, utformingen av hjørnene og stokkens form varierer med byggeår og lokal byggeskikk.

Et lafteverk består av tømmerstokker som stables horisontalt og låses sammen i hjørnene (laftene, knutene eller novene) med overhugg og underhugg. Stokkene krysslegges slik at det blir to parallelle vegger og to kryssende vegger en halv stokkbredde høyere. Den første stokken blir gjerne kalt syllstokk og den øverste stokken på langveggen blir kalt raftestokk. En omgang med stokker rundt huset blir kalt omfar. Ofte kombinert med stavkonstruksjon eller 2. etasje i bindingsverk. I dag bygges særlig hytter i laftekonstruksjon. 

Tak - laftede bygninger har helst tunge tak, tekket med skifer eller torv. Laftede bygninger kan også ha bordtak av treplanker eller spontak.

Bygninger i laft er utformet til mange slags formål; bolighus, låver, uthus, stabbur og loft

Les mer om laftekonstruksjoner

Reisverk: ca 1800 - 1950

Reisverk består av en bærende rammekonstruksjon bygget opp med stolper og sviller. Disse er gjerne formet som bokser i 5 eller 6 toms tykkelse.  

Hulerommene i rammekonstruksjonen er fylt med loddrette veggplanker eller grove stokker.

Fra 1850 ble det vanligere å bruke planker som var omkring 3 tommer tykke. Plankene ble da høvlet med enkel eller dobbel not og fjær som tettet mot trekk når plankene krympet. Plankene ble dessuten felt ned i et høvlet spor i svilla.

På mange reisverkshus er det lagt et enkelt eller et dobbelt lag med papp rett på planken som vindtetting. Også innvendig ble det lagt et papplag.

Ettersom plankene har noe mindre dimensjoner enn selve rammeverket oppstår det et hulerom mellom utvendig kledning og plankene. Hulerommene kan være mellom 1 og 2 tommer. Den utvendige kledningen er som regel ikke lektet ut fra rammeverket.

En uisolert vegg i reisverk vil ha en U-verdi på ca 1,0. 

Plankelaft:  ca 1890 - 1915

Sveitserhus, ca 1890-1910 (kan også fylt være bindingsverk, se eget punkt). Bygårder i tre; Levanger, Trondheim, Mosjøen mfl. steder

Plankelaft med panel inne og kledning ute, hadde gjerne ikke annen isolasjon enn vindpapp under ytterkledningen.  

Løsningen har ikke "novender" som stikker ut. Hjørnene blir rette.

Plankelaft er alltid kledd inn, med kleding ute og grovt panel inne. Inne er det gjerne strukket strie med maskinpapp og tapet. Denne strieveggen fungerer som vindtetting. Himlingene, takene inne, var gjerne også trukket med strie og maskinpapp. Etasjeskillene var fylt med stubbloftsleire, ofte rett og slett leire fra byggeplassen. 

Les mer om strietak 

Første etasje kan være panelt tømmekjerne, mens andre etasje foreksempel er oppført i utmurt bindingsverk.

Sveitserhus, bygget i plankelaft ble veldig populært i Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Mange av disse husene ble solgt som byggesett og var datidens "ferdighus".

Les mer om Sveitserhus 

Bindingsverk - utmurt fra ca 1600, åpen ca 1915 - 1950

Bindingsverk er en konstruksjon av sviller og bærende stolper. Ordet bindingsverk skal henge sammen med at alle elementene; sviller, stolper, skråbånd og losholter er bundet sammen med tradisjonelle treforbindelser. 

I eldre bindingsverkskonstruksjoner er ofte hulerommene oppmurt med tegl. Bindingsverk uten utmuring var tidligere brukt i uthus, tilbygg til laftehus, sjøhus m.m.

Som bolighus var derimot bindingsverk ikke tillatt dersom hulerommene var "åpne". I 1915 ble det gitt dispensasjon for bruk av bindingsverk i frittliggende bolighus på landet. Men det var først i 1928 at det ble gitt en generell tillatelse til bruk av bindingsverk i boliger uten utmuring av hulerommene.

De første boligene ble konstruert av 5 x 5 toms stolper og sviller. På hver side av rammeverket ble det lagt 2 lag papp og 2 lag panel. Kledningen ble som regel ikke lektet ut.

Ulempen med konstruksjonen er at det kan oppstå luftlekkasjer inn i de store hulerommene. For å bøte på problemet ble det tidlig eksperimentert med isolasjon, blant annet sagflis, tangmatter, torv etc. 

Utmurt bindingsverk finnes i byene fra murtvangen i Christiania (Oslo) på 1600-tallet. Bygningene kan ha konstuksjonen synlig, eller veggen kan være pusset eller fått kledning utenpå.

Knubbhus er en hustype som finnes mye på Østlandet. Veggen er fylt med trebiter (knubber). Ofte er det rester og billige materialer, og det var en rimeligere konstruksjon enn plankelaft. Mange sveitserhus fra rundt 1900 og bryggerhus i sveitserstil på østlandet er knubbhus. Les mer om knubbehus

Tungt eller grovt bindingsverk var en vanlig konsruksjon på 1930-tallet. Hulrommet i veggen ble ikke fylt. Papp ute og inne skulle sørge for at luften sto stille i veggen og isolerte den. Slike vegger har en U-verdi på ca 0,9. 

Lett bindingsverk: ca 1950 - i dag

Med Selvaaghuset skjedde en revolusjon i husbygging etter 2. verdenskrig, ikke minst når det å minske materialbruken når man bygget. I ca 1955 ble det vanlig å isolere med glassvatt eller steinull i hulrommet i veggene. Isolert med 100 mm mineralull får bindingsverkveggen en U-verdi på ca 0,35.

Les mer: Hva skjedde i 1950?

Mur: 1300 til i dag

Yttervegger av tegl kan ha ulik oppbygning. Hovedskillet går imidlertid på hvorvidt veggen er kompakt eller hul. Kompakte vegger er vanligere på eldre hus. Hule vegger  ble vanligere fra slutten av 1800-tallet og består av to vanger som på ulike måter er bundet sammen.

Frem til ca. 1890 ble de fleste murveggene murt som kompaktmurer. Murgårdene hadde gjerne en avsmalnende ytterveggskonstruksjon. De første etasjene var gjerne i 2 steins mur mens de øvrige etasjene hadde 11/2 steins mur. Ved bygg over fem etasjer var de nederste delene av muren tykkere.

Hulmuren består av to veggdeler eller vanger med et hulrom imellom. De to veggdelene kobles med jevne mellomrom av bindere i form av teglstein eller jern. Hulmuren har lommer med luft som raskere tørker opp fuktighet. Den isolerer også noe bedre enn en kompakt mur.

Veggtykkelsen i en gammel mursteinskonstruksjon benevnes gjerne ved steinens lengde, slik at veggens tykkelse omtales som halv steinstykkelse, hel steinstykkelse (énstein), halvannen stein m.m. eller det bruker brøker. 

Leiegård i mur

Bygårdene som ble oppført under den store byggeboomen på slutten av 1800-tallet var murt opp av teglstein. Etasjeskillene er av tre. Utvendig er bygningene pusset med kalkpuss, forblendet med naturstein, forblendet med dekorativ teglstein eller en kombinasjon av flere.

Himlingene i leilighetene har opprinnelig pussede tak og gipslister og rosetter. Veggene inne var bygget opp av grov, stående plank som ble strukket med strie og maskinpapp og til slutt tapetsert.

Les mer om pussede tak 

Les mer om gipslister og -rosetter