Byfornyelse med forretningspalasser
Mens tidene var gode, trengtes kontorplasser til tusenvis av nye funksjonærer, og den eksplosivt voksende varehandelen trengte større butikkarealer. Lempelige byggebestemmelser og nye byggemåter frembrakte forretningsbygg som bokstavelige talt overskygget den eldre bebyggelsen i Kvadraturen. Grunneierne kunne ikke beholde bygninger fra 16- og 1700-årene i én eller to etasjer av tømmer eller bindingsverk. De måtte bygge høyere for å få bedre inntjening av sine stadig mer verdifulle tomter. I 1890-årene ble det tillatt å bygge i opptil fem etasjer og innredet loft. Jobbetidens byfornyelse er særlig iøynefallende fordi det kom så mange nye gårder, fordi de nådde nye høyder, og fordi så mange fasader fikk materialer som tidligere var fremmede for vår beskjedne hovedstad: huggen stein og digre speilglassruter.
Den håndverksmessige kvaliteten var jevnt over fremragende, og materialer som messing, smijern og eksotiske treslag kunne gi forretningsgårdene et forfinet uttrykk. Kunsthistorikeren Bjørn Sverre Pedersen kalte dem med god grunn forretningspalasser. Nye konstruktive løsninger kom i bruk, som bærende stålkonstruksjoner og dekker av murhvelv mellom stålbjelker. Tekniske installasjoner som telefon, elektrisk lys og sentralfyring ble vanligere. De mest avanserte nybyggene fikk også elevator, men vannklosetter var og ble ulovlige uten lukket renseanlegg på egen eiendom.
Fremdeles hentet arkitektene forbilder fra fortidens arkitektoniske repertoar. Klassiske detaljer var stadig populære, men helst i renessansens eller barokkens utgaver. Varianter av gotisk og romansk arkitektur kunne også hentes frem. Den viltre nordiske renessansen passet godt på hjørnetomter, hvor hjørnet kunne fremheves med karnapper og tårn. Arkitektene kombinerte stilelementer fra mange perioder nokså fritt. Det gjorde at neste generasjon av arkitekter snakket og skrev med forakt om «stilforvirring», inntil en enda senere generasjon av kunsthistorikere innførte mer positive betegnelser som historisme og eklektisisme.
Fra forakt til forståelse
De praktfulle forretningspalassene var så nedvurdert i mellom- og etterkrigstiden at man rett og slett overså dem. Den rikt illustrerte billedboken Norske hus, som Norske Arkitekters Landsforbund utga i 1950 for å fremme god arkitektur og skaffe oppdrag, nevnte dem ikke med et ord. I det korte kapitlet Storbygg i hovedstaden omkring århundreskiftet ble 1890-årene forbigått, og bare tre byggverk av Henrik Bull ble avbildet – Regjeringsbygningen, Historisk museum og Nationaltheatret. Teksten taler sitt tydelige språk: «I Kristiania gikk 1800-årene ut med en høykonjunktur som endte i knall og fall. Etter en hektisk og ansvarsløs byggevirksomhet, som i et hittil ukjent omfang hadde forsimplet anstendige gatebilder eller herjet jomfruelig mark, fulgte stillhetens og ettertankens dager.» Redaksjonskomiteen skyndte seg videre til neste kapittel, hvor Arneberg- og Poulsson-generasjonens verk ble fyldig presentert over 42 sider.
Også arkitekturskribenten Odd Brochmann inntok lenge en reservert holdning til jobbetidens arkitektur. Den ble så vidt nevnt i boken Hus i Oslo fra1971. Her omtalte han Tostrupgården som det eneste forretningspalasset i kapitlet om Storbyen i perioden 1890–1920. Den gjorde inntrykk på Brochmann, særlig dens dominerende beliggenhet og monumentale virkning i bybildet. «Den er høyreist og flott og må på samtiden især ha virket befriende moderne, især ved sine stålkonstruksjoner – en frisk og selvstendig imøtekommelse av de krav man nu måtte stille til den typiske forretningsgård, uten å skjeve til fortiden.»
Mens modernismens arkitekter fremdeles fulgte 1930-årenes doktriner, som forbød forlorne fortidsgevanter og frivol pynt, begynte kunsthistorikere å se på «stilforvirringen» med et mer forsonlig blikk. Stephan Tschudi-Madsen skrev mange artikler om historismen, men i Norges Kunsthistorie fra 1981 utelot han 1890-årenes forretningsbygg. Innledningsvis nevnte han nye tekniske forutsetninger som jernkonstruksjoner, armert betong, speilglassruter, sentralvarme, vannklosett og heis. Derfor nevnte han heisene i Tostrupgården som noen av byens første. Men kollega Bjørn Sverre Pedersens artikkel om forretningspalassene fikk bare en sluttnote.
Bjørn Sverre Pedersen skal ha æren for å ha gjenoppdaget forretningspalassene. Disse fremtidsinnvarslende verkene fikk omtale som fortjent i hans banebrytende artikkel «Gatens arkitekturhistorie» i forsikringsselskapet Nordens jubileumsskrift Akersgaten fra 1967.
Bevaringsplanen for Kristiania
I all ubeskjedenhet må det fremheves at Fortidsminneforeningen var snar til å møte Bjørn Sverre Pedersens utfordring. I 1973 drøftet Oslo og Akershus avdeling hvordan Christianias tilstundende 350-årsjubileum skulle markeres. Formann Bjørn Bjørnseth foreslo å gi byen i jubileumsgave en bevaringsplan for Christian IVs by, kvartalene som vi kaller Kvadraturen. Nå gjaldt det ikke de for lengst anerkjente bygningsrestene fra 1600- og 1700-årene, men den upåaktede bebyggelsen fra 1800-tallet. Vi regnet med å få politisk gehør for 1890-årenes forretningspalasser. Arkitektene Ole Daniel Bruun, Guthorm Kavli og Lars Roede utarbeidet reguleringsplanen for spesialområdet Kristiania og leverte den på byens grunnleggelsesdato 27. september 1974. Det lyktes oss å få planen gjennom alle byråkratiske og politiske hinderløyper frem til vedtak i bystyret og stadfestelse i miljøverndepartementet i 1976.
Etterpå var «alle» enige om at bygningsmiljøet i sentrum er bevaringsverdig. I Brochmanns neste verk, Bygget i Norgefra 1981, sier han mye positivt i avsnittet «Forretningsgården». Fra Kristiania trekker han særlig frem Tollbodgaten 30 av Ivar Cock, Prinsens gate 25 av Carl Michalsen, og Tostrupgården av Toralf Prytz, alle fra slutten av 1890-årene. Glasmagasinet ved Stortorget får bred omtale som en av tidens nyskapninger, stormagasinet. At Brochmann ikke hadde full oversikt over periodens arkitekter, røper han ved å skrive at den er tegnet av «den ellers ukjente arkitekt Harald Olsen». Ukjent er han slett ikke i norsk arkitekturhistorie.
Pedersen og Brochmann om forretningspalassene
Odd Brochmann fremhevet Tollbodgaten 30 som representativ for typen. Arkitekt Ivar Cock utnyttet tomten maksimalt med de høyder som bygningsloven tillot. Hele volumet var lagt til rette for utleie til butikker eller kontorer. Arkitekten fikk hjelp av rådgivende ingeniør til å tegne og beregne bærekonstruksjonene i stål. Resultatet kan kalles proto-funksjonalisme, for bortsett fra detaljene i fasaden foregriper det kontorbygningene fra 1930-årene og senere, med store glassflater og med søylebårne dekker for fleksibel planløsning. Det eneste som i funksjonell henseende skiller denne gården fra nåtidens, er at butikketasjenes brede vinduer er ført videre oppover i etasjene. [Bilde]
En tanke som Brochmann fremkaster, er at de overdådige fasadene sjelden gjør seg individuelt gjeldende, der de ligger på rad og rekke i relativt smale gater – og med det meste av sitt arkitektoniske utstyr over de to nederste etasjene, som nesten er oppløst av speilglass. Men Tostrupgården med sine to hjørner og sin frie beliggenhet mot to åpne plasser gjør seg virkelig synlig i bybildet.
Foretaksomme byggherrer valgte helst hjørnetomter, noe Bjørn Sverre Pedersen også legger vekt på. I tillegg til synlighet utad ga de lysinnfall fra to gater og dermed bedre utnyttelse av etasjene. Hjørnetomtene egnet seg særlig godt for stilen som ble gjenopplivet i 1890-årene, nordisk renessanse. Den innbød til å fremheve selve hjørnet ved hjelp av tårn eller hengende karnapper. Forbildenes urolige takoppbygg og maleriske gruppering av fasadeelementer egnet seg godt for gjenbruk. På smale tomter kunne fasadene krones med høye gavler, slik som i de tyske Hansa-byene.
Også Pedersen minner om at tidens stålkonstruksjoner og fleksible planløsninger foregrep funksjonalismen. «Det kan ofte være vanskelig å se dette på grunn av den stildrakt bygningene ble kledd i og de gedigne materialer som måtte få de nye forretningsgårder … til å fortone seg som edle smykker i et temmelig enhetlig klassisistisk bymiljø. Man må erindre at huggensten ikke hadde vært brukt i Norge siden middelalderen, bortsett fra rene unntagelser, og at det dekorative stenhuggerarbeid derfor så å si var forsvunnet.»
Brå slutt
Etter 1900 ble det ikke lenger bygget forretningspalasser som dem vi fikk i jobbetiden. Vi fikk ingen egentlig jugendarkitektur i sentrum, bortsett fra små innslag som på hjørnegården Grensen 17. Den ble totalskadet av brann i 1899, men ble gjenreist og fikk ny fasade i huggen stein av arkitekt Hagbarth Schytte-Berg. Han la inn noen små felter med jugendornamenter under vinduene. Bygging i større skala skjedde i de neste årene mest i offentlig eller halvoffentlig regi. Da byggevirksomheten tok seg opp igjen, fikk nye forretningsbygg helt andre fasadeuttrykk.
Forretningspalassene fra 1890-årene ble liggende og var uutryddelige i kraft av størrelse og soliditet. Derfor overlevde de bilalderens reguleringer for gateutvidelse. Men mange ble stygt herjet med for å tilpasses stadig nye krav til innredning av kontorer og butikker. Christian H. Grosch (d.y.) foreslo i 1972 å «sanere» kvartalene langs Karl Johan og bygge høyhus for å finansiere sin rekonstruksjon av Christian IVs by, men planen falt på sin egen urimelighet. Få år senere var den slags tanker utenkelige.
