Falt for den gode stemningen

De kom på privatvisningen til det gamle, gule huset, som lå og tronet litt for seg selv på en høyde. Og falt pladask. De falt for stemningen og de elsket uttrykket.

- Ja det var starten på vår felles historie, sier Imme Dirks Eskeland og ser seg rundt i stuen.

Hun jobber som miljørådgiver i Stavanger kommune og bor her i funkishuset sammen med mann og tre barn. Inntil de flyttet hit bodde de like i nærheten og fulgte med på boligmarkedet. De var ikke villige til å flytte vekk fra bydelen, men var på jakt etter et nytt hus huset kunne de krysse av for det aller meste av det de så etter. Huset i Bennettersgate - en av de korteste gatene i området - ble deres.

Gikk for «funkisgrønn»

Etter fem år i huset kontaktet de Bark Arkitekter ved arkitekt Katrine Grimnes som fant oppgaven både kjekk og utfordrende. Her fikk arkitekten jobbe med bevaring og tilbakeføring samtidig som en modernisering skulle finne sted. Imme og familien var opptatt av gjenbruk og ny bruk, fremfor slavisk tilbakeføring. Boligen manglet utgang til den vakre hagen og hadde flere teakvinduer fra da en veranda ble innlemmet i boarealet. Disse skulle gjenbrukes. 

Hun hjalp dem også med valg av farger, fliser og ny design. På et gammelt svarthvitt fotografi kan man se at huset, som ble bygget i 1932, var tofarget. En forholdsvis mørk farg​e i første etasje hvor kledningen er stående, og en lysere farge i andre etasje hvor kledningen er liggende. Da Imme og mannen overtok var hele huset gulmalt. Gjennom utprøving av flere farger kom de sammen med arkitekten frem til en dus, matt og rolig grønn farge.

- Grønn er en beroligende farge som går godt med de grønne omgivelsene. Den valgte er mindre krass enn den gule som var, og kan gjerne beskrives som «funkisgrønn», sier Grimnes.

Stavanger-arkitekten Lars Storhaug

Huset er tegnet av den kjente Stavanger-arkitekten Lars Storhaug. 

Men Storhaug ble også inspirert av funkis-arkitekturen som kom til Norge rundt 1925. Mot slutten av 1920-tallet gikk han mer og mer over til å tegne en standardisert funkisstil. Huset i Bennetters gate er et godt eksempel på dette.

- Det mest utfordrende med rehabilitering og tilbakeføring er å tenke gjennom hva en kan tørre av endringer, hva boligen «tåler». Og gjerne tenke hva arkitekten med fordel kunne hatt med fra starten, og som da «mangler», og så tilføre dette, forteller Grimnes.

Et tydelig stilelement for funkisperioden var bruken av både stående og liggende kledning, noe Storhaug også tegnet til denne villaen.

- Ofte laget man et «magebelte» på midten som delte stående fra liggende kledning.

Flytte og bevare teakvinduer

Det er lett å få øye på de virkelig fine detaljene ved et gammelt hus. Det som er karakteristisk, som gir huset identitet, må man prøve å ta vare på. I Bennetters gate var det formen på bygningskroppen, og teakvinduene med foringer og vakre blomsterbrett. Teak råtner ikke og disse var fint vedlikeholdt, og med store vindusfag som vender ut mot en uvanlig stor og vakker hage. Supplert med nye store glassfelt, med utgang fra kjøkken og fra spisestue, åpnet mulighetene seg for en mer aktiv bruk av uterommene. Men arkitekten så også andre forbedringsmuligheter for etasjen over.

- Med den fantastiske plasseringen på Byhaugen, savnet familien mer utsikt. Og vinduene kunne med fordel få en litt annen rytme og gjerne samles i «bånd» om hjørnene, som jo var karakteristisk for perioden, forteller Grimnes.

Et stående vindu med ruter i mosaikkmønster markerer hvor trappen inne er. Vinduet er nytt og designet av arkitekten. Eierne er godt fornøyd med dette grepet, som en finner på mange boliger fra denne tidsepoken.

- Vinduet er boligens signatur, godt synlig fra gaten, og vi er vi blitt utrolig glade i det, sier Imme. Herfra ser vi langt, vi ser solen stå opp bak fjellene, og det gir viktig lys inn i en bratt trapp. Det er et løft for boligen.

Også vinduene i stuen gjør bedre nytte nå som de er flyttet på. De bor nå i en bolig som harmonerer godt med hvem de er, en aktiv familie med sans for historie og estetikk.

- Her gir rommene vi liker å oppholde oss i plass nok, og vi har fått bedre utsyn, og mer innsikt i det å bo i et funkishus fra 1932, sier Dirks Eskeland.

- Det er rett og slett en sann glede, her er vi hjemme.