Det bor ikke lenger folk i husan
Skakke, slitne og sørgelige hus, som en gang var hjem. Kanskje noen gardiner henger igjen. Inngangsdøren har muligens fremdeles navneskiltet på, men det bor ingen der.
Urbex (forkortelse for urban exploration) går ut på å finne, utforske og fotografere forlatte bygninger og landskap. Instagram-kontoen @itsabandoned har 1,6 millioner følgere, og enkelte av postene får over 40 000 likerklikk. Lurer du på hvordan du selv kan bli en urbex-pert, viser YouTube vei, og det finnes flerfoldige nettsamfunn for entusiastene.
Noe mer enn et gammelt hus
Hva kan da slike foto fortelle oss, og er de godt for mer enn nytelse? Medieviter og forfatter, Siobhan Lyons, beskriver det godt via CNN: "Essentially, 'ruin porn' is a kind of time travel to the future within the present". Vi råder ikke over fremtiden, og en dag har det vi selv forfalt.
Jeg ble selv, uvitende, en urbex'er da jeg, som journalist, besøkte Teriberka, på nordspissen av Kolahalvøya. Her skulle jeg dokumentere hvordan russisk fiskeripolitikk og ønsket om å skape et nytt, arktisk turistsentrum, kunne ruinere et samfunn. Da var det nemlig ikke plass til mennesker, og innbyggerne hadde blitt tvangsflyttet til andre bosetninger. Igjen sto hundrevis av rester etter hjem. Disse ble fotografert og delt, og de ble stående som et skrekkscenario for norske kystsamfunns fremtid, akkurat slik Lyons beskriver det.
Din nytelse, min skam
Teksten som er malt på det røde naustet i Vardø, beskriver utviklingen av samfunnet godt. På grunn av store endringer i fiskeripolitikken og i menneskers livsførsel, står det mange tomme bygg igjen.
På den ene siden tiltrekker de besøkende. De blir lekeplasser for hobbyfotografer som tilsynelatende får utfolde seg fritt. På den andre siden, har du huseierne og de som bor i og rundt de «ruinpornografiske gatene». I Vardø får du mye for pengene.
Kulturminneloven definerer kulturminner som «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjoner til». Kort sagt, vi har veldig mange slike minner i Norge. Og det er ikke alle vi er like stolte av.
Til tross for at huseiere har vedlikeholdsplikt, forfaller utkant-Norge sakte, men sikkert. Kostbart arbeid, byråkrati og ofte mangelfull interesse, gjør dette til en utfordring for mange av huseierne. Dessuten er det mange som foretrekker at fortiden restaureres.
Det river i hjertene til mange vardøværinger og teriberkere når folk tar seg til rette, midt i skammen deres. Det som for noen er poetisk og vakkert, vil andre helst vil skjule. Mine sår. Mine arr. Mine år.
