En rundtur på Observatoriet i Oslo

Turen vår starter med litt overordnet informasjon om bygget vi står i. Huset ble tegnet i empirstil, og bærer preg av en veldig streng, danskpreget klassisisme. Det er lite dekor og veldig symmetrisk, blokkformet og bærer preg av københavnarkitektur.

Dette skyldes at arkitekten Christian Heinrich Grosch var utdannet i København der han var elev av den store klassisisten Christian Henrik Hansen (1756-1845). Den første professoren som flyttet inn her var Christopher Hansteen. Han var professor i det som den gang het Astronomi og anvendt matematikk, og han hadde en enorm oppgave foran seg.

Turen vår starter med litt overordnet informasjon om bygget vi står i. Huset ble tegnet i empirstil, og bærer preg av en veldig streng, danskpreget klassisisme. Det er lite dekor og veldig symmetrisk, blokkformet og bærer preg av københavnarkitektur.

Dette skyldes at arkitekten Christian Heinrich Grosch var utdannet i København der han var elev av den store klassisisten Christian Henrik Hansen (1756-1845). Den første professoren som flyttet inn her var Christopher Hansteen. Han var professor i det som den gang het Astronomi og anvendt matematikk, og han hadde en enorm oppgave foran seg.

Restaurering og tilbakeføring

Mellom 2006 og 2011 gikk Observatoriet gjennom en større restaurering. Det viktigste i den prosessen var nettopp den vitenskapelige fløyen. Boligfløyen hadde gjennomgått en restaurering på 1990-tallet og gjort om til kontorer også kom det finansiering på plass rundt 2005-2006 til å få satt i stand den vitenskapelige fløyen. I den prosessen måtte man ta ta mange valg underveis, og ett av de valgene var at man ikke skulle gjenskape biblioteket. Det fantes ikke veggskap igjen, og man hadde bare dårlige svart-hvitt fotografier å gå etter. Da ble det også bestemt at man skulle ha skoleundervisning her og man trengte et generelt utstillingsrom, falt valget på biblioteket. Rommet har blitt et utstillingsrom som viser forskjellige sider ved den vitenskapelige virksomheten til Hansteen.

Skjulte skatter i taket

Når man går fra rom til rom i Observatoriet, er det sjelden man tenker på at det kan skjule seg skatter i taket. Rommet som ligger ved siden av det opprinnelige biblioteket ble opprinnelig brukt til kartoppmalingsvirksomhet. I taket hadde man en spalte som kunne skyves til siden og inn i spalter i veggene. Gjennom denne spalten kunne man observere fra nord til sør. Man vet at denne spalten ble tettet igjen allerede på 1840-tallet, og er ikke rekonstruert. Men taket skulte en hemmelighet. Det viste seg i restaureringsprosessen at det originale snor- og trekksystemet fra 1830-tallet lå intakt der. Et virrvarr av tau, trinser, lærreimer og bommer ble funnet på kryss og tvers av taket. Et av tauene kom ned på veggen og endte opp i en sveiv som man brukte for å skyve spalten ut og inn. Såvidt man vet er dette et av få eksempler på et slikt system som er bevart i verden. Man tror også at det ble laget av folk som jobbet med rigg på seilskuter.

Rosa mote

Rosafargen i rommet med kartoppmåling er veldig typisk for Observatoriet, og går igjen i flere andre rom.

- Det var vel en farge som noen av oss fikk litt panikk av da fargeundersøkelsene kom på plass, men det viste seg å være en veldig fin farge som vi har blitt veldig glad i, og som er en viktig del av identiteten til Observatoriet.

Fargen var veldig populær i perioden, og det var også en farge som var relativt billig å fremskaffe, så det var nok en av grunnene til at den ble valgt.

Rotunden

Etterhvert kommer vi inn i praktrommet i Observatoriet. Man blir nesten andektig av å stå i under kuppelen og se opp på galleriet som er dekorert med gipsfigurer fra stjernetegnene. Da Professor Hansteen bodde her var dette hovedinngangen, og her mottok han og hans etterfølgere gjester. Veggene har flotte sjablong- og dekormaling malt med frihånd. Himlingen under galleriet er malt med solsegl for å beskytte mot sola, og det er viktig i Observatoriet.

- Du kjenner at det er kaldt her, og det er ganske symbolsk for Observatoriet. Man kunne ikke ha for store temperatursvingninger innendørs for å hindre at instrumentene skulle bli unøyaktige. Så her la Professor Hansteen og arkitekt Grosch inn finurlige løsninger for å holde temperaturen jevn. Akkurat dette rommet er lagt mot nord der det er lite sol. I andre rom la de doble vegger, og la to kasser inni hverandre med luft imellom. I andre rom er det rett og slett glissent, og det var også meningen.

Det var også ganske mørkt i rommet, først og fremst fordi man ikke hadde elektrisk lys, men også fordi man ikke ønsket å ha levende lys her som kunne påvirke temperaturen.

Kakkelovnen

På tross av at man ønsket å holde temperaturen nede i dette rommet, så er en av de første tingene du ser når du kommer inn i rommet en fantastisk hvit kakkelovn. Og den har også en spennende historie.

- Ovnen er et lite mysterium. Den er litt nyere enn huset, og kom sannsynligvis inn her på 1850-tallet.

Kakkelovnen som står der i dag er heller ikke den originale. Når man skulle begynne restaureringen, så stod det en tom nisje der hvor ovnen står, og vi visste ikke at det hadde stått en kakkelovn her, men så kom en kollega fra Blindern med et dameblad fra 1920-tallet som han hadde funnet på loftet til tanten sin. Der fant vi et svart-hvittbilde av dette rommet, og fant en kakkelovn.

 Ovnen lot seg identifisere som svenskprodusert, men var umulig å oppspore en tilsvarende en. Men vi klarte å spore opp tre ødelagte kakkelovner av samme type i Sverige, som ble murt sammen. Ovnen er senklassisisisk med glatte flater med et bånd øverst i relieff og blomster.

Stor malerjobb

 - Her er det til en viss grad malt opp på nytt, men det var litt av en jobb, forteller Johansen.

 Dekoren var bevart i den forstand at hovedpreget fortsatt var tilstede. Problemet var at det i årenes løp var gjennomført reparasjoner som var mindre vellykkede. I tillegg ble det på 1950-tallet lagt inn lampetter og ulike varmeelementer. Da disse ble fjernet var det blant annet store sotskader fra panelovnene. Det gjorde at man bestemte seg for å male opp hoveddekoren på nytt og gjøre det på samme måte som man ville gjort det i 1833.

- Vi hadde utrolig dyktige dekorasjonsmalere her. De hadde et stort bord midt i rommet fullt av pigmenter, lim og kritt og annet man trenger.

Det ble gjort fargeprøver av hver eneste farge som er brukt i dekoren.

- Dette var en vanvittig prosess, og det var så imponerende det de fikk til. Jeg husker at jeg kom inn i dette rommet en dag de holdt på med hovedfargen på veggene som er i dyp rustrød. De prøvde tre ulike farger og blankheter før de endelig fant den rette. En maling som er blandet med dyrelim, altså kokt på dyrebein som bindemiddel.

I himlingen finner man det malte solseglet, og her var det mer av det helt originale fra 1833 som var bevart. Dekoren er vakker når man ser opp, med en hvit kuppel øverst. På de originale tegningene fra rundt 1830 var den malt himmelblå med gule stjerner.

- Vi hadde jo et håp om at det under senere malingslag ville finnes blå maling med gule stjerner, men det gjorde det dessverre ikke. Jens Treider fra prosjektgruppa klatret opp med skalpellen og måtte overbringe det triste budskapet om at det nok alltid hadde vært malt hvitt i kuppelen. Mest sannsynlig var dette fordi man ønsket å reflektere det lyset man kunne få siden dette er et nordvendt rom.

Halmmadrass og værmelding

Rommet ved siden av rotunden er langt mindre iøynefallende, men ikke mindre viktig. Da Hansteen flyttet inn i Observatoriet i 1833, så vet man fra brevene han skrev at han sov på en halmmadrass rett over rommet vi står i. Det var kaldt i huset, og han skriver at han fikk bronkitt. Men pliktoppfyllende som han var, så festet han et barometer på veggen inne i rommet, og et termometer på utsiden av vinduet. Den første morgenen han våknet i Observatoriet gikk han ned, leste av resultatet og dro ned til byen med resultatene. Dette var forløperen til den norske værmeldingen.

Her kan du høre podkastepisodene fra rundturen i Observatoriet.