Prestegårdslåna bygningsvernsenter

– Når er dere i gang? spør jeg.

– Senteret er for så vidt operativt allerede i dag, og har vært det i flere år. Men sånn formelt satser vi på å være i gang på nyåret 2021, sier prosjektleder Tone Østerli.

Rundt bordet

Vi sitter rundt bordet i Prestegårdslåna. Til høyre for meg har jeg styreleder Kristine Kaasa Moe i Stiftelsen Prestegårdslåna i Melhus, og tradisjonshåndverker Kolbjørn Vegar Os fra Os i Østerdalen. Til venstre sitter styremedlem i stiftelsen, Johan Sigfred Helberg, og ved siden av ham Tone Østerli som jobber frivillig som prosjektleder for det kommende bygningsvernsenteret. Det er ettermiddag, og et kurs i komposisjonsmaling som Kolbjørn har ledet, går mot slutten. Ti deltakere skal snart hjem, litt klokere enn da de kom.

Hvorfor lage bygningsvernsenter?

Det er Kristine som tar ordet først. Spørsmålet mitt er ganske enkelt hvorfor? Hvorfor skal Prestegårdslåna i Melhus utvikles til et bygningsvernsenter? Hva skal det være, for hvem skal det ha et tilbud, og ikke minst hvilke tjenester skal et slikt senter tilby?

– Vi skal formidle gleden ved det å ta vare på noe, sier hun. – Ta vare på hus, folk, historier og gjenstander. Dette henger sammen. Jeg synes det er en naturlig utvikling av Prestegårdslånas idé at vi nå sikrer for fremtiden noe som allerede lenge har vært en del av virksomheten vår.

– Helt fra første stund har folk spurt oss til råds om de gamle husene sine. Hit kan de komme og se hvordan vi har reparert og restaurert. Høre hva vi tenker angående det antikvariske og hvordan vi dokumenterer det arbeidet som utføres enten i selve Låna, i det gjenoppførte stabburet, ved rekonstruksjonen av lysthuset eller hvordan vi nærmet oss hagen. For mange mennesker i dette området har Prestegårdslåna vært det første møtet med tradisjonelle håndverksteknikker, bygningsvern og med kulturminnevern generelt. Å nærme seg det antikvariske fagmiljøet kan være en høy terskel for mange, men å drikke kaffe her i Låna kan alle gjøre.

Hvor skal jeg starte?

Tone henger seg på det Kristine sier, og forsetter: – Jeg vil si følgende: Etter å ha jobbet noen år i offentlig kulturminneforvaltning ser jeg noen helt klare behov som ikke dekkes i dag. For det første trenger mange å vite hvor de skal henvende seg. Er det kommunen, byantikvaren, fylkeskommunen eller Riksantikvaren som kan hjelpe meg med akkurat mitt hus? Er bygningen vernet, verneverdig eller fredet? Og hva er egentlig forskjellen på det?

Er det noen begrensninger på hva som kan gjøres med huset? Huset er gammelt og dårlig vedlikeholdt, i hvilken ende skal man starte? Hvordan får jeg tak i riktig håndverker? Jeg ønsker å søke tilskudd til istandsetting, hvem kan hjelpe meg med det, og hvor kan jeg søke? Dette er en del av spørsmålene som rådgivere i forvaltningen ofte får, men som de ikke alltid har kapasitet til å følge opp. Her tenker jeg at bygningsvernsenteret kan fylle et tomrom.

Kommuner med behov

Hun fortsetter: – I tillegg er det en utfordring at kommunene, som huseiere ofte henvender seg til først, ikke har kompetanse til å bistå i sånne saker. Det er også et behov for å ha en base med håndverkere som det går an å anbefale til ulike prosjekter. Fylkeskommunen og byantikvaren har ikke, for å unngå konkurransevridning, lov til å anbefale håndverkere, men som et privat og fristilt bygningsvernsenter, kan vi gjøre det.

Det å kunne hjelpe kommuner i saker som gjelder vernet og verneverdig bebyggelse er også noe vi kan gjøre. De færreste kommuner har egen kulturminnekompetanse og har heller ikke mulighet eller økonomi til å ansette noen som kan jobbe med fagfeltet. Å leie inn bygningsvernsenteret ved behov tror vi derfor kan være interessant for dem. Dessuten, det å utarbeide kulturminnefaglige uttalelser og rapporter for fylkeskommunen og for større rådgivningsfirmaer kan også være også en mulig arbeidsoppgave for oss.

Sammenhengene

 – For meg er både plasseringen og virksomheten her i seg selv gode argumenter for et bygningsvernsenter. Det er kort avstand til byen (Trondheim), sier Kolbjørn Vegar Os.

Det gjør Prestegårdslåna lett tilgjengelig for mange, samtidig som det er nok plass å boltre seg på her. Anlegget er skreddersydd for kurs og opplæring. Bygningen er fredet og representerer gjennom daglig bruk og løpende vedlikehold mange problemstillinger som både huseiere og håndverkere kjenner seg igjen i. Det er utført mye arbeid her, og det er godt dokumentert. Låna er som en illustrert lærebok.

– Det finnes ikke noe bygningsvernsenter i området rundt Trondheim. Det bor mer enn 300 000 mennesker her, og mange av dem er eiere av eldre trehus. Det er for dem vi skal være til. Dette er, og skal være, et sted med energi og aktivitet. Herfra skal du gå hjem med pågangsmot.

Landbrukets bygninger

– Hvis vi ser utenfor Trondheim, så er det jo eldre landbruksbygninger, og da kanskje særlig de store enhetslåvene som ikke lenger er i bruk, som står i størst fare for å forfalle, svarer Tone. Det jeg spurte om, var om bygningsvernsenteret vil fokusere på spesielle og kanskje stedegne bygningstyper eller kategorier. Vil det ha en kjernekompetanse som springer ut av stedegne behov?

– Fraflytting fra bygda til byen er jo generelt en trussel mot eldre bygningsmasse, også mange eldre bolighus blir stående tomme. Trønderlåna er viktig som identitetsmarkør i hele Trøndelag, og mange av disse særegne våningshusene er endret og bygd om i nyere tid. Her er det særlig viktig å ta vare på de få som har bevart sitt opprinnelige preg.

Hun fortsetter.

– I områder med utbyggingspress, for eksempel i Trondheim og nærliggende kommuner som Melhus og Skaun, er det andre ting som truer kulturminnene: fortetting, der eldre bygninger forsvinner blant nybygg og blokker, og i verste fall riving av verneverdig bebyggelse fordi en utbygger ønsker bedre utnyttelse av attraktive tomter.

Bygningsvernsenter, men for hvem?

Kristine sender spørsmålet videre til Kolbjørn som er enig i at det er områdene sør for Trondheim og nord for Røros som peker seg ut.

Johan Sigfred Helberg har lenge lyttet til de andre, så sier han.

– Nedslagsfeltet for Prestegårdslåna bygningsvernsenter vil i utgangspunktet være Gauldalen, men med beliggenhet i Melhus nederst i dalen er det nok riktigere å si at det er områdene på sørøstre side av Trondheimsfjorden som er nærmiljøet. Dermed er også Trondheim kommunes store landbruksområder inkludert. I den sammenheng bør heller ikke bybebyggelsen i Trondheim utelukkes.

Et nav og et møtested

– Senteret skal og må ha samarbeidspartnere der det er mulig, sier Johan, – men hittil har vi tenkt at særlig håndverkermiljøene står sentralt. De som henvender seg til oss, må vi kunne gi kvalifiserte råd om hvor de kan få god håndverkerhjelp. Derfor har vi et ønske om å stimulere til kontakt mellom og kompetanseoppbygging hos håndverkere, og vi har håp om å få disponere bygningsmasse slik at dette kan skje gjennom et tilbud om et sted å være. 

Kolbjørn nikker enig. De andre også, Tone tar ordet.

– Vi skal være allsidige og ha kompetanse til å løse stort sett alle oppgaver som eiere, håndverkere, offentlig forvaltning og andre har behov for. Der vi kommer til kort, skal vi ha bestillerkompetanse og kunne koble på riktige fagfolk. Det nikkes igjen.

– Dessuten håndtere søkeportaler og digitale søknadsskjemaer. For mange stopper det allerede der, sier Kristine. – Det er nok av oppgaver å ta fatt på. Men tjenestene bør ikke koste all verden, mange av dem bør være gratis. Pris er også en terskel for mange. Dermed er vi inne på temaet økonomi.

Begynnelse og slutt

Når vil et prosjekt starte og slutte i regi av Prestegårdslåna? Med andre ord, når vil bygningsvernsenteret involveres, og hvor langt vil de følge opp en privat eier?

– Et prosjekt starter ved første henvendelse til senteret, sier Tone,

– Ved at eier tar kontakt med oss, eller ved at vi selv driver oppsøkende virksomhet. Vi vil kunne bistå med rådgivning fra A til Å i en istandsettingsprosess: befaring, vurdering av fremtidig bruk, tilstandsvurdering, prioritering av tiltak, lage kostnadsoverslag, bistå med søknader om tilskudd, gjennomføring av selve istandsettingen, sluttbefaring og rapportskriving. Men vi må også være den som sier fra når et prosjekt ikke er liv laga. De andre er enige. Det finnes en grense for hvilke prosjekter en eier skal begi seg ut på.