Trehusbyen som ble liggende midt i hovedstaden

Trehusforstaden blir til

De var håndverkere og småkårsfolk, de som bygde Rodeløkka. Buede rygger, rue arbeiderhender.  Da murtvangen i Christiania ble innført i 1859 ble Rodeløkka liggende rett utenfor bygrensen som gikk i Helgesensgate. Arbeidsfolket utnyttet utenforskapet til å bygge rimelige boliger i tre. Innflyttere bragte med seg egne trehus fra andre steder på Østlandet.

Og slik ble landsbyen midt i byen til. Byggeboomen fikk vare til 1878. Da bygrensen ble utvidet − og med den murtvangen for nybygg − ble Rodeløkka liggende der som en lomme av trehus i sveitserstil, grønne hager og epletrær midt i byen. Det var ikke bare idyll, for i smugene oppstod guttegjenger som laget kvalm. Og i småhusene bodde storfamiliene tett som sild. Sanitærforholdene var så som så og husene så trange at ungene måtte leke ute hele året. I 1891 bodde i snitt 20,6 personer i hvert hus på Rodeløkka.

Industri og handel gjorde bydelen levende. Freia og Bergene, lompefabrikken og melkebutikkene, Ringnes og benmelfabrikken. Og mellom husene kjentes de intense luktene av sjokolade og øl, utedasser og råtnende dyreskrotter.

Variert byggeskikk

− De bygde økonomisk i tre, de bygde tett og variert og de utnyttet beliggenheten i landskapet. I så måte var dette en middelaldersk byggeskikk der man fulgte terrenget, forteller avdelingsleder hos Byantikvaren i Oslo, Morten Stige. Rodeløkka er, sammen med Kampen og Vålerenga, en av de tre trehusforstedene vi har i Oslo. Den er den mest bynære og var den første som ble regulert til bevaring, fortsetter han.

Men gjennom lange tiår var Rodeløkka truet av sanering. Det førte til at huseiere i stadig mindre grad investerte i vedlikehold. På søttitallet trengte de fleste av husene sårt et malingsstrøk og området forslummet. − Da vi startet kampen for bevaring av Rodeløkka var det ikke de nusselige og romantiske små trehusene vi var mest opptatt av, sier Rodeløkka-boer og tidligere husokkupant Morten Fastvold.  − Det viktige den gangen var retten til en rimelig bolig og til å fortsette å bo der man alltid hadde bodd.

Saneringstrussel og husokkupasjon

Januar 2013. Historiekveld i Rodeløkka Velhus. Mellom laftede tømmerstokkvegger og en åttitallspeis løfter en fyr med stort, rundt og krusete hår gitaren og synger. Her har vi trivdes og her har vi levd, og kjenner hver stein og hver stokk. Men nå skal vi rives og jevnes med jord’n. Vi er ikke tidsmessig nok!  Magnar Johansen er en av få innfødte rodeløkkinger som fortsatt bor her.Som 3-åring kom han hit fra Vika, et annet av byens forslummede trehusområder som ble revet. Både Magnar og hans mor var med i kampen om Rodeløkka og selv om visa hans heter ”Enerhaugen” kunne den like gjerne handlet om stedet der han har bodd hele sitt liv.

Ta og hvil deg litt nå, Maja. Du har strevd nok som du har. Og så glemmer vi at bakom vårs står bulldozerne klar. Som forkvinne i Leietakerforeningen var Magnars mor, Magnhild Johansen, med på å vedta de drastiske tiltakene som senere skulle få henne dømt for husokkupasjon. (Lenke: Fra husokkupant til villaeier…) Med okkupasjoner, demonstrasjoner og beboerdugnader søttitallet igjennom, reddet de Rodeløkka fra saneringsdøden.

Inspirasjon fra Enerhaugen

Det var motstanden mot rivingen av Enerhaugens trehusbebyggelse i 1960 som hadde ført med seg et klimaskifte i byfornyingsdebatten og slik ble forspillet til kampen mot sanering av Rodeløkka.  

− Det ble et skifte mot den sosialistiske fremtidstroen og vulgær-corbusierismen som hadde dominert etterkrigstiden, sier beboer Fastvold. − Enerhaugen ble et skifte i debatten. Bevaringsinteressene tapte slaget om Enerhaugen, men vant den store krigen, supplerer Stige.

Lidsefabriken, en gang på søttitallet. Rodeløkkabeboerne samles til planmøte med Platou arkitektfirma og saneringssjefen i Oslo kommune. Stemningen er spent. Rodeløkkingene bor i hus bygget av bestefedre og oldefedre, men plantegningene viser moderne høyblokker og rekkehus. Det var dette som var Rodeløkkas fremtid.   

− De sto for en plan om å sanere tre fjerdedeler av Rodeløkka, forteller Johansen, som selv var tilstede på møtet. Og de mente nok at de hadde gode hensikter, legger han til. Jeg husker OBOS-sjefen sa at her er det så trekkfullt og så mange utedoer at her kan ingen bo.

− Men de glemte at det dreide seg om steder der barn hadde hatt oppveksten sin.  Så begynte folk å skrike Hvor har det blitt av huset mitt?, husker Johansen, og så ble det så mye bråk at de aldri fikk anledning til å legge frem planen den kvelden, ler han.

Bevaring av trehusbyen

Og i dag står fortsatt Rodeløkka der, kun korte skritt fra den trafikkerte Trondheimsveien. Som et oppkomme av fargerike trehus, stakittgjerder og hager med kirsebærtrær, midt i Oslos ellers urbane østkant. De 137 trehusene som var igjen, ble erklært bevaringsverdige i 1988. Bydelen har status som spesialområde bevaring, noe som medfører at alle utvendige endringer må godkjennes av Byantikvaren.

Antikvar Stige flyttet selv til Rodeløkka i 1997. – Da vi flyttet inn var det fortsatt enkelt å få parkeringsplass, forteller han. Men da vi flyttet derfra noen år senere hadde den første kabrioleten kommet til Langgata. Nå er det slik at hele strøket har blitt gentrifisert og at de gamle rodeløkkingene i stor grad er borte. 

− Det har blitt litt historieløst her, sier beboer og tidligere husokkupant Fastvold. Det er vellykkede middelklassepar med god lønn som flytter inn her, og kampen som måtte til for å bevare dette er ikke så interessant for dem. Velhuset er derfor blitt så viktig for meg. Det er et symbol på samholdet som måtte til, fortsetter han.

Den gamle industrien er nå borte. Det samme er handelsvirksomheten. Melkebutikkene og skomakerne, det gamle kaffebrenneriet og treskofabrikken. Men Rodeløkka ligger der, som det mest ensartede trehusområdet i byen. Borte er bilmekanikeren som kikket på stjernene, som pusset mer på stjernekikkerten enn på bilene. Borte er rosemaleren og felemakeren. Leverposteifabrikken og modellskipbyggeren har gått heden. Men Rodeløkka ligger der fortsatt med sine idylliske hager.

*****

Se bilder fra Rodeløkka 1974 her: http://www.rodelokka-vel.info/historisk/fotodokumentasjon.htm

Kilder:

Rodeløkka Vels nettsider: http://www.rodelokka-vel.info/

Oslo Byleksikon

Historiekveld i Rodeløkka Vel, januar 2013. Innlegg av Magnar Johansen og Morten Fastvold, samt kommentarer fra salen.

Intervju med Morten Fastvold, sekretær i Rodeløkka Vel

Intervju med Morten Stige, avdelingsleder ved Byantikvaren i Oslo

Teksten til ”På Enerhaugen” er hentet fra http://arbeidersanger.origo.no