Det er stor variasjon i dimensjonene på norske låver. Jordarealet for å dyrke høy til dyr var utgangspunktet, i tillegg kom areal for poteter og korn som stort sett gikk til gårdens eget bruk. Forbildet med enhetslåven er ofte tydelig. Fjøs for storfe, stall, grisehus, låvebru for å kjøre inn og lagre redskap, og et eller flere laer for høy er under samme tak.
Hos Kari-Ann Hellingsrud på Solvang er låven lite endra siden den sto ferdig ca. 1920.
--På foto fra 1920 er bolighuset ferdig, men ikke låven. Men den må ha blitt bygd ganske snart etter, forteller Kari-Ann Hellingsrud, og viser vei opp den typiske låvebrua.
Skurflater fra sag
Vi går inn på et reint og fint plankegolv, og ser opp i bjelkene som ligger på tvers av bygningen. Alle har saget overflate, og stemmer sånn sett godt med tida da sirkelsagene var blitt det viktigste for å få fram materialer. På 1920-tallet var det ikke vanlig telgje bjelker på stedet for å spare frakt lenger. Elektrisk kraft gjorde at ganske mange bygde sagbruk. På Solvang var det kort vei til saga:
--På nabobruket var det sag med vanninntak og drift fra elva, sier Kari-Ann Hellingsrud. Ellers i bygningen er det en og annen bjelke som har spor av øksa, men det stammer fra skogdrifta da treet ble felt.
Stall og hester
-- Det var skogsdrifta i Treschow Fritzøes skoger som var viktigste levebrødet her. Bestefar som bygde både bolighus og låve, hadde to hester og kjørte tømmer med dem. Seinere overtok en onkel av meg. Han tok i mot hester fra andre for temming og innkjøring.
At stallen hadde plass til to hester, var ikke så vanlig på småbruk, men på Solvang forklarer tømmerkjøringa og inntektene med det hvorfor stallen var romslig i denne låven.
For mange småbruks del var det en vanlig løsning å låne inn hest for noen dager i våronn og annet arbeid som krevde det. Ellers kunne det være, som Prøysen synger om, «småbruk oppi åsmarka der kjerringa er hest».
Grisehus
Grisehuset er bygd inntil låven en del seinere. Det er lavt med bare en etasje, og har skrått tak med fall mot nedsida av låven, et såkalt pulttak. Denne takformen er vanlig på mindre hus og tilbygg. I dag er grisehuset et lite verksted, med plass for trearbeid, sliping eller annet. Men den gamle støpte veggen inn mot grisebingen og fôrtroa til grisen er beholdt. Alt må ikke rives for å gi plass til nye sysler. .
--Plassen i laet og på låven er jo god å ha for å lagre diverse som bør inn for vinteren eller regnvær. Jeg har forandra lite her. Men lys har jeg sørga for å legge opp i alle rom, det må en ha for å finne fram, sier Kari-Ann Hellingsrud.
Keramikk og bakst
Fjøset har hun gjort om til keramikkverksted, med plass for dreieskive, og ovn til brenning. Her arbeider hun mye av året, og selger blant annet arbeidene på salgsmesse i egen have om sommeren. I hjørnet av rommet står et gammelt matskap som før sto inne i bolighuset. Det er kledd med plast innvendig. På den måten gir det leirgodset passe tørk før det kan brennes.
Fjøset, som nå altså er keramikkverksted holder hun oppvarmet. Dermed passer det godt for en annen aktivitet, baking. Deigen får stå til heving her, før det steikes brød i den vedfyrte bakerovnen ute. Sammen med pizza selger hun mye brød fra bakerovnen i et hyttefelt i nærheten.
Tidligere var det også bryggerhus her, noe som understreker det typiske ved at småbruk ofte hadde alle bygninger som større gårder hadde. I dag er det en liten flokk høner og en staselig hane som utgjør dyreholdet.
Fint flistak
Vi vender tilbake til låven, nærmere bestemt kjørebrua. Her får en den beste oversikten på hvordan hele bygningen er satt opp og dimensjonert. Nede i laet og i de mindre romma er veggene i større grad kledd inn, og har tak (etasjeskiller), så en ikke får sett opp til mønet.
Nettopp taket på denne låven viser byggeskikk som er både lokal og nasjonal. Spon eller flis til taktekking var vanlig her, i tidligere Lardal kommune i Vestfold. Men også nabobygder til Solvang i Telemark og Buskerud hadde utstrakt bruk av spon til taktekking. Og slik kan en strekke spontradisjonen videre, i det minste over andre deler av Østlandet.
Gran og hest
Spon, eller flistak var nokså enkelt å skaffe. Rettvokst gran i passe diameter ble lagt på bakken, med noen små stokker som anlegg og støtte under. Tømmeret måtte ha små, og mest mulig friske kvister. Osp kunne også brukes. Med sag ble det kutta ned i stokken med en avstand som passa til den sponlengden en ønska. Så fant en fram sponhøvelen som var lagd for å dra med hest. Høvelen ble løfta opp på stokken, hesten fikk signal for å dra, og så kom spona av i passe tjukkelse.
Spon kunne også lages på høvler laget for maskindrift med stasjonærmotorer. Etter hvert ble det også skjært tynne bord på sag, gjerne på kassebordsager. Skjært spon ga kortere levetid, fordi sagsnittet ødelegger noe av trefibrene kontra høvling eller kløyving.
