Opplev Innlandets mektige fjell

Har du interesse for gamle hus, og byggeskikk, så bør du definitivt ta turen innom mens du er i Lillehammer. 

Det hele startet da tannlegen Anders Sandvig kom til Lillehammer i 1885. Han begynte å samle på gamle gjenstander to år senere. Han begrunnet dette med barndomsminner og følelser, i tillegg til en bekymring for at den lokale kulturarven skulle føres ut av distriktet, særlig til Nordiska Museet i Stockholm. De første gjenstandene og husene satte han opp i hagen sin nederst i Jernbanegata.

Hans private samling ble kjøpt av Lillehammer Bys Vel og ble flyttet til Maihaugen. Den 2. juli 1904 åpnet friluftsmuseet  Maihaugen - De Sandvigske Samlinger. Sandvig jobbet som leder av museet til 1946. Målet ble å vise en samling med historiske hjem, og å ha mange forskjellige hjem, slik at museet kunne vise et helt bygdesamfunn og forskjellige samfunnsfunksjoner. 

Anders Sandvig samlet først på spesielle gjenstander, som med utseende eller en spesiell historie var interessante. Etter hvert fikk han interesse for hverdagslivets gjenstander. Særlig spesialiserte han seg på å samle redskaper og gjenstander knyttet til håndverk. Han samlet på gjenstander fra Gudbrandsdalen, men for håndverk hadde han hele Norge som innsamlingsområde. 

Etter Sandvigs tid er Maihaugen videreutviklet i Anders Sandvigs ånd. Maihaugen har i dag en stor hovedbygning med faste og temporære utstillinger. Hovedbygningen ble oppført i 1958, og er utvidet i flere omganger, spesielt til OL på Lillehammer i 1994. Friluftsmuseet har nå over 200 hus og består av tre hoveddeler: Bygda, Byen og Boligfeltet, samt seter- og hyttegrenda som er en del av Bygda.

Kilde: Maihaugen.no

Jorderik har huset flere kjente norske malere. Eiendommen er knyttet til «Lillehammer-malerne» og kunstnermiljøet som vokste frem på Lillehammer fra slutten av 1800-tallet. Bygningen ble oppført av maleren Thorvald Erichsen (1868–1939) som ønsket å bygge seg et hjem med atelier på Lillehammer. Han ervervet i 1912 to bygninger fra Heidal. Arkitekt Arnstein Arneberg fikk i oppgave å binde de to bygningene sammen til en bolig med atelier.

Erichsen flyttet aldri inn, men maleren Lars Jorde (1865–1939) bodde her fra 1915 sammen med sin andre kone, kunstneren Christiane Biørn Jorde. Maler og kunstskribent Ole Mæhle (1904–90) og hans kone Eli overtok eiendommen i 1951. Huset ble restaurert med en egen utleiedel og tilført et endret inngangsparti, tegnet av arkitekt Gunnar Fougner. Siste private eier var Margit Juve Biørn, en slektning av Christiane Biørn Jorde.

Fortidsminneforeningen skal nå istandsette denne spesielle kunstnerboligen. Følg arbeidet med Jorderik her og på Facebook-siden Venner av Jorderik.

Dovre kirke er ganske original ved at den er av tre, men kledd med skiferplater. Dette har vært kalt kirkens panser. Kirken er opprinnelig fra 1700-tallet, men det har vært kirker i Dovre siden middelalderen. La oss se på noen av disse.

Dovre 1
Håkon Håkonsson skal ha latt oppføre et kapell på Tofte, muligens rundt 1250. Denne gården har vært kongsgård og er omtalt av Snorre, som forteller at Harald Hårfagre holdt julegjestebud der. Kanskje har kapellet vært beregnet på reisende. Videre skal det ha vært kirkebygg på Steig og Bree. Det finnes formodentlig ikke konkrete rester etter noen av disse.

Dovre 2
Ved Svensgard eller Sveinsgard, ikke så langt fra den nåværende kirken, skal det ha stått en liten stavkirke som ifølge P.A. Munch er nevnt i tidlig middelalder. Denne lå noe lenger opp i åsen, og det var muligens en tungvinn plassering.

Dovre 3
Rundt 1400 (sånn cirka) ble det oppført en stavkirke i grenseområdet mellom gårdene Skjelstad og nyutskilte Bergseng. Også dette er litt nord for den nåværende kirken, nedenfor tidligere nevnte Tofte. Det skal ha vært kirkegård der (med funn av benrester), og området omtales visstnok som Kyrkjeåkeren. Kirken ble beskrevet som skrøpelig i 1673 og trengte visstnok flere reparasjoner, blant annet i 1694 og 1710. I 1686 fikk kirken ny altertavle laget av Johannes Skraastad. Denne ble sammen med alterutstyr ellers samt døpefont og døpefat overført til dagens kirke. På 1730-tallet var kirken i dårlig tilstand, og grunnforholdene på kirkestedet var ansett som uegnet. Fra de gamle kirkene er det tilsynelatende to gjenstander i Oldsaksamlingne som er avbildet i Unimus: rester av en stavkirkeportal og en madonnafigur.

Dagens kirke
Ny kirke ble besluttet bygget nærmere dalbunnen, og det ser ut til at sogneprest Niels Stockfleth deltok i planleggingen. Den laftede korskirken, som i dag har 250 plasser, ble oppført og tatt i bruk i 1736 med Jesper Mikkelson Rusten som byggmester og innviet den 21. februar 1740 av biskop Niels Dorph, som gav den navnet Zionskirken. (Gamlekirken ble revet to uker før den nye ble tatt i bruk.) Man antar at Per Person, lokal snekker og treskjærer, hadde ansvaret for innredningen av kirken. Det ser ut til å være en viss enighet om at prekestolen (med himling) og korskillet ble skåret av Lars Pinnerud, slik Roar Hauglidhevdet (mens bl.a. Johan Meyer hadde hevdet at det dreide seg om Jakob Klukstad i hans yngre dager). Klokker Fredrik Wiborg dekorerte korbuen i 1756. Ellers ble altså noe inventar overført fra gamlekirken.

Kirken har vært reparert og restaurert en rekke ganger. Det utvendige ble nok endret mest dramatisk i 1840–41, etter at det hadde tatt rundt ti år å innhente nødvendige tillatelser. Arbeidene ble ledet av Pål Tofte, som hadde med seg Hans Stigen og Jakob Storlien. I denne prosessen ble tårnet endret ganske radikalt. Det hadde tidligere vært høyere, men det var store problemer med stabiliteten. Kirken ble dekket med skiferheller (som lå og ventet i ti år mens søknadsprosessen gikk sin gang). Videre ble gulvet i koret gjort høyere enn gulvet i skipet, og ny altertavle ble laget av Jo Hjerkinn (med bl.a. en kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusfigur og en fremstilling av nattverden). Arbeid med grunnmuren ble gjort i 1845, og i 1910 var det på ny tid for reparasjon/restaurering. Igjen ble grunnmuren reparert (med sement), nytt gulv ble lagt og veggene innvendig ble malt med gråblå maling — i den grad at man dekket over Wiborgs korskilledekorasjoner. Tårnet ble malt hvitt (før det ble rødt ved neste restaurering). Kirken ble så restaurert i 1953–54. Vegger ble avlutet, og man forsøkte å finne tilbake til gamle farger som var blitt overmalt. Skraastads altertavle ble gjeninnsatt, men man måtte rekonstruere et par av figurene fra Skraastad-tavlen i Gjerdrum kirke. Hjerkinns altertavle står nå på galleriet i sør. Magnus Poulsson ønsket å tilbakeføre tårnet mer til det opprinnelige, idet han oppfattet tårnet fra 1840 som pjuskete, men Rikstantikvaren mente tårnet hadde hevd og tradisjon. Det ble også besluttet å beholde steinhellene etter en viss diskusjon. 275-årsjubileum ble feiret på olsokdagen i 2011.

Kilde: Norske kirker.net

Tidlig på 1700-tallet var Folldal en avsidesliggende fjellgrend med få innbyggere. Da det noen tiår senere ble gjort malmfunn i området, ble det anlagt gruvedrift på stedet og Folldal gikk en blomstrende tid i møte.

På 1600- og 1700-tallet var bergverksdriften en viktig faktor for det økonomiske livet i Nord-Østerdalen. Grenda ved grua eller hytta var sentrum i bygda, og det ble ofte oppfattet som noe fint eller fremmed, for det var her de høyere funksjonærene bodde.

I 1878 ble driften avviklet. Noe av årsaken  var den tungvinte driftsmetoden. Transporten foregikk gjerne med hest og vogn på elveisen for å transportere malm 40 kilometer fra gruvene. Det gikk også transport til Hjerkinn via Hjerkinnveien, som var dårlig vedlikeholdt og trafikkert av hest og kjerre. 

Driften ble gjennopptatt i 1906, men i 1941 gruvene lagt ned. I dag er anlegget fredet og restaurert, og verdt et besøk dersom man kjører forbi Folldal. 

Les mer om Folldal gruver

Tar du en liten omvei fra Tynset, kommer du til Rausjødalen setermeieri. 

Rausjødalen Setermeieri er både Norges og Nordeuropas eldste andelsmeieri og Europas første fellesmeieri nord for alpene. Her ble det produsert sveitserost allerede i 1856.

I dag er den store steinbygningen restaurert og huser et interessant meierimuseum og en tradisjonsrik seterkafé.

Seterkaféen har smaksprøver av den legendariske sveitserosten og ellers annen tradisjonsrik seterkost som rømmegrøt, skjørost og rømme med spekemat, nystekt setervaffel og kaffe.

Her finnes også mange spennende aktiviteter både for barn og voksne. Galleri Stallen viser sesongens kunstutstilling og sommerprogrammet byr på variert musikk og kulturopplevelser.

Vel verdt en liten omvei på turen mot Røros.

Les mer om meieriet og sjekk åpningstider her! 

Den historiske vandreruta Malmveien følger DNTs merkede sti fra Røros til Langen Gjestegård ved porten til Femundsmarka. Ruta er knapt 50 km lang og har overnattingsmuligheter på Marenvollen og Fjølburøsta. Fra Røros på 667 moh. går ruta gjennom lettgått fjellterreng med høyeste punkt på 900 moh., og langs furukledte sand- og grusmoer.

På ruta kan du følge historien fra de tidligste sporene som er mange tusen år gamle, gjennom fangstkultur, kobberdrift, kull og malm, og tømmerhistorie. Turen tar deg forbi en rekke fløtningsanlegg og buer, samt kromgruver og setre. 

Denne turen er verdt å sjekke ut! 

Les mer om malmveien her!