Fra Molde til Brønnøysund

Thamspaviljongen, også kjent som «The Norway Building», var Norges bidrag til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Paviljongen ble produsert etter «ferdighusmetoden», som M.Thams & Co på Orkanger var pionerer for, og fraktet til Amerika med skip som la ut fra Orkedalsøren.

Dette var starten på en eventyrlig reise for paviljongen, som etter 123 år i USA kom tilbake til Orkanger ved hjelp av ildsjelene bak «Prosjekt Heimatt».

Les mer om paviljongen og åpningstider her!

Levanger sentrum er et tradisjonsrikt handelssted som har bevart småbyens sjarm. Her finner du trivelig trehusbebyggelse, grønne lunger, trivelige bakgårder og parkanlegg. Bykjernen er omkranset av Levangerelva og det idylliske Levangersundet. I 2018 ble 157 eiendommer i trehusbyen helt eller delvis fredet som kulturmiljø. 

Levanger sentrum kom på plass så tidlig som på 1500-tallet da Jämtene fra Sverige trakk hit for å bytte varer med Trønderne. Man kan si at hovedtrekkene i Levangers historie forteller om utstrakt handelsvirksomhet. 

Bygårdene i Levanger sentrum ble bygd etter siste bybrann i 1897 og er godt bevart fram til i dag. De gir trehusbyen sitt særpreg med ulike stilarter som sveitser, ny-gotikk og jugend. Sykehuset Levanger ble bygget og tatt i bruk i 1843. 

Olavsstøtta, også kalt St. Olavs støtte, Olafstøtten, Olavsstytta, Stiklestad-støtten og annet, ble reist i 1807 til minne om slaget på Stiklestad 29. juli 1030 og kong Olav, (Olav den hellige), som døde der. Den er det tredje minnesmerket på samme sted.

Olavsmonumentet er plassert på Olavshaugen på Øvre Stiklestad med utsyn over Stiklestadsletta der Stiklestad kirke fra 1180 ligger mot vest og museet ligger mellom støtten og kirken. Ifølge tradisjonen er monumentet reist på stedet der skuret som Olav ble lagt i natta etter at han falt, skal ha ligget.

Minnesmerket er et av de eldste bevarte, offentlige monumentene i Norge og et av få fra før 1814. Støtta og grunnen har vært eid av Fortidsminneforeningen siden 1856.

Austrått ligger vakkert til ved Trondheimsfjorden, øst i Ørland kommune. Det hvitkalkede borganlegget har en nærmest kvadratisk grunnplan, rammet inn av tre bygninger og lukket med murer mellom. Omkring borgen er det først og fremst jordbruksområder og mindre skogområder. Mellom Austråttborgen og sjøen ligger de gjenværende delene av hagen (borgparken), med høye trær og plen. Austråttborgen er oppført på en knaus, og løfter seg over sine omgivelser i et ellers relativt flatt landskap.

Austrått hovedgård var tidligere en eiendom med svært stor utstrekning, og dekket omtrent 1/7 av Ørlands areal. Vi finner spor etter herregårdslandskapet flere steder på Ørlandet: enkesetet Balsnes, Austråttlunden (jaktparken), rester etter allésystemer med mer. Fra sørvest ledet kirkeveien opp til borggården.

Herregårdens sekundærbygninger ble flyttet og delvis revet på slutten av 1800-tallet. Ruinene til murene av noen av disse bygningene finnes i hagen. Veisystemet i borgens nærområde har til dels blitt lagt om på 18- og 1900-tallet, blant annet under 2. verdenskrig. Nord for borgen ligger Austrått gård, den er nå i kommunal eie.

Les mer om åpningstider og borgen her!

Foto: Jørgen Holten Jørgensen, Riksantikvaren.

Da de første menneskene kom ut til Vega i sine skinnbåter for 10 000 - 11 000 år siden, stakk bare tre bratte fjelltopper opp fra havet. Her, langt ute i havet, etablerte de fangststasjoner rundt på de bratte øyene og med Åsgarden lengst mot vest som hovedbosetting. Havnivået lå da 80-85 meter høyere enn i dag. Vega var et av de første isfrie områdene på kysten og her var det rikelig med fisk og vilt. Da isen smeltet etter siste istid for
13 000 år siden, minket trykket fra iskappen. Langsomt begynte landet å heve seg.

Den eldste bosettingen var et fangst- og samlersamfunn. Gradvis utviklet det seg til et samfunn der husdyrhold og jordbruk også ble viktig.

Øyherrene har skiftet gjennom tidene: Rundt 1000-tallet hadde vikinghøvdinger kontroll over øyene. Senere ble kirke- og statsmakt eiere av jordområdene på Helgeland. Den katolske kirka var den største jordeieren fram til reformasjonen i 1537. Etter reformasjonen konfiskerte staten det meste av eiendommene. For å betale krigsgjeld måtte Fredrik III pantsette store jordeiendommer i Norge. Dermed fikk Joachim Irgens utlagt alt krongodset i Nordland. Lorentz M. Angell tok over store deler av Helgeland etter han. Rundt 1700 er det knapt én selveier i øyene, de var leilendinger og husmenn alle sammen. Leilendingene leide vanligvis jorden og hadde inntekten av den. Husmennene hadde også arbeidsplikt. Jordleien ble ofte betalt med råvarer som egg og dun. Rundt 1860 kom storsilda inn til Helgelandskysten og skapte arbeid og optimisme. Etter 15 års tid forsvant den fra området. Da husmannsvesenet opphørte i 1928, fikk flere øyværinger anledning til å kjøpe plassene sine. Vega kommune er på sin høyde rundt 1900 når det gjelder folketall og aktivitet i fiskeri.

I løpet av de siste årene har det skjedd mye positivt i de gamle øyværene på grunn av de nye mulighetene verdensarvstatusen har gitt Vegaøyan. Øyene har fått en høythengende internasjonal status, noe som har ført til økt stolthet og oppmerksomhet. Økonomiske tilskuddsordninger til ærfugldrift, skjøtsel av kulturlandskapet og restaurering av bygninger er kommet på plass. Hus settes i stand, og i dunværene drar grunneiere ut til øyene i mai – juni for å opprettholde den gamle tradisjonen med ærfuglen som husdyr. Antall fuglevoktere er tredoblet fra seks-syv noen år tilbake til 18 i 2016. Andre driver næringsvirksomhet gjennom fiske og turisme i området. Fra øyværinger, lokale og sentrale myndigheter jobbes det aktivt for å bevare og videreutvikle kulturlandskap, liv og virke i havlandet.

Kilde: verdensarvvega.no

Mosjøen er litt forbi Brønnøsynd, men verdt en tur. Her finner du ett pittoreskt gammelt trehusmiljø i Sjøgata. 

Gata består av Nord-Norges lengste rekke av trehus og -brygger fra 1800-tallet, og er en av byens mest kjente severdigheter. I det historiske bymiljøet finnes det boliger så vel som restauranter, gallerier, museer og forskjellige forretninger. Like nedenfor Sjøgata renner en av landets beste sjøørretelver, det 16 mil lange Vefsna-vassdraget, ut i Vefsnfjorden.

Mye av bebyggelsen i Sjøgata er fredet, og det er lagt vekt på riktig bruk av gamle byggeteknikker, redskaper, detaljer og farger.

I 1970-årene stod det en stor kamp for bevaring av trehusene i Sjøgata. Denne kan du høre mer om i denne podkastepisoden!

Du kan også lese mer på sidene til Vefsn museum!