Empire for hvermann - om "4 vindus-huset"

Påvirkningen kom til Agderkysten fra Frankrike, England og Danmark og var kjennetegnet bl.a. av et nesten ufravikelig krav til symmetri og bruk av klassiske motiver. Det er gjerne de stilmessige prakteksemplarene som Arendal gamle rådhus som trekkes frem for å vise empirens gjennomslagskraft på sørlandskysten. 

Krigs- og nødsårene på begynnelsen av 1800-tallet hadde imidlertid skapt store klasseforskjeller og det var ikke for hvem som helst å bygge store trepaleer i tidens stil. Hvordan skulle den vanlige mann og kvinne bygge for å være moderne?

Til og begynne med prøvde en å tilpasse de tradisjonelle svalgangshusene, som så å si hadde vært enerådende som bolighus i kystområdene gjennom 16- og 1700-tallet, til de nye idealene. På små hus  beholdt en to-romsplanen og svalen, men "snudde" huset slik at huset fikk en lengderetning der gavlen ikke lenger representerte hovedfasaden. I den nye "langfasaden" kunne en så plassere vinduene til kjøkken og stue, som regel to til stuen og ett til kjøkkenet. Noe prangende stilrent og symmetrisk representerte dog ikke denne hustypen.

Men fra 1830-årene dukket det opp en ny hustype som kom til å dominere Aust-Agderkysten i flere generasjoner fremover. På midten av 1800-tallet var Aust-Agder preget av den "andre" gullalderen for skipsfarten og en begynnende industrialisering. Byggevirksomheten tok seg veldig opp. Kysten var samtidig preget av økende tendens til spesialisering. Husdyrhold og jordbruk ble ivaretatt av færre personer. Til nye bolighus var det ikke lenger påkrevet med fjøs og stall, en klarte seg med mindre uthus som rulleboder, vedskjul osv.

Kjært barn har mange navn og den nye bygningstypen ble kalt både korsplanhus, midtpipehus og "4-vindushus", der hver av begrepene forteller om husets konstruksjon og utseende.

Den nye hustypen skilte seg vesentlig fra eldre byggeskikk. Borte var svalgangen, og det tilbygde eller innbygde bryggerhuset med bakerovn ble nå flyttet ned i kjelleren som nå kunne få en anselig størrelse.

Husene ble gjerne bygget i halvannen eller to etasjer og hadde som oftest 4 rom i hver etasje. I første etasje var det to stuer mot fronten, og gang/trapperom og kjøkken i bakkant. Stuene fikk hvert sitt par med vinduer, symmetrisk plassert på fasaden. Forbedret glassproduksjon på begynnelsen av 1800-tallet gjorde det mulig å produsere større glassflater og på små hus ble det fra 1830-årene vanlig med 3 ruter i høyden i hver ramme. Gangen med trappen ble lagt i husets ene hjørne. Husene fikk således en fireromsplan med en pipe sentralt plassert i midten av huset. Korsplanhuset var økonomisk å bygge og også energiøkonomisk, alle rom kunne varmes opp med ovner som gikk inn i den samme pipa.

Utover på 1800-tallet ble det bygget hundrevis av disse bygningene, ikke bare på kysten men også innover i landet. Mot slutten av århundredet fikk huset sveitserstiluttrykk, men hustypen ble beholdt.

Flesteparten av "4-vindushusene" er forholdsvis små. Dette gjør at de er utsatt for endringer i form av riving, tilbygg og ombygging.

http://www.austagderfk.no/kulturminnevern