Villa Korsmo

Arkitektkompanjongene Arne Korsmo og Sverre Aasland tegnet Lille Frøens vei 14 som en tomannsbolig for familien Korsmo og tannlege Rivedal i 1929. Huset er en av mer enn 50 villaer de to unge arkitektene tegnet på oppdrag på mellom 1928 og 1934. Villaene i nabolaget på Nedre Frøen var nokså oppsiktsvekkende den gang, selv om de ikke ble regnet som moderne nok av samtidens arkitektstand. I senere tid er det nettopp skjørt-og-bluse-hus de fleste av oss forbinder med norsk, funksjonalistisk villaarkitektur fra 30-tallet. 

Da Villa Rivedal/Korsmo stod ferdig var det et hus uten like også interiørmessig. Her var det lite av det vi i dag forbinder med funkis, ikke et ensartet hvitt interiør. Korsmo slo seg løs og iscenesatte hjemmet med sjakkrutet tak i sølv og rød mønje og stripet dør i annen etasje, trappeløp i lys blågrått og sinober og en første etasje som skimret av gull. Man kan tydelig se inspirasjonen fra stilarten art deco, som i det egenkomponerte linoleumsgulvet med geometriske former i blant annet grønt og brunt. Det kan tyde på at de unge arkitektene brukte dette huset for å skape blest om sitt nydannede arkitektfirma. Selv bodde arkitekt Korsmo i annen etasje i ca. tre år fra 1929. 

Rundt halvparten av skiferen måtte byttes ut. Caroline er glad for at de bestemte seg for å beholde skiferen og det opprinnelige utseende. Men hvordan gikk det egentlig til at husets fargeglade interiør igjen kom til syne?

- Kunsthistoriker Eirik T. Bøe, som den gang arbeidet hos riksantikvaren, hadde barn i samme barnehage som min sønn på den tiden, og helt tilfeldig fikk han høre at jeg hadde tenkt å pusse opp huset. Han ba innstendig om å få komme hit og se interiøret og slik gikk det til at Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) foretok fargeundersøkelser og at deler av det opprinnelige interiøret ble restaurert. Man trodde faktisk at alt dette var gått tapt.

Funnet vakte betydelig oppsikt, forteller Caroline. Hun syntes det er veldig artig at interiøret delvis er satt tilbake, selv om hun innrømmer at hun i begynnelsen var litt skeptisk. Ville hun klare å bo i et hjem med så sterke farger? Caroline har med tiden vent seg til den eplegrønne spisestua og den blå veggen bak det store, originale vegguret ved den grønne peisen. Hun viser med stolthet fram det som er igjen av den gamle kjøkkeninnredningen og de små spesialdesignede detaljene, som for eksempel håndtakene på det innebygde veggskapet i spisestua.

- Det hender jeg tenker – her var det mye farger! Spesielt dersom jeg har vært bortreist en stund. Når jeg kommer hjem da tenker jeg at dette er nesten for mye av det gode. Men så går dagene og fargene blir igjen en del av hverdagen. 

Hun nevner små, trange bad, med toalett i samme rom og lysforhold som kunne vært bedre. Stuene blir liggende i skyggen om ettermiddagen, noe som ikke er så heldig.

- Sommeren 2005 var jeg med historielaget og Jon Brænne fra NIKU på en vårvandring i nabolaget kalt «Det var her det begynte. Planlegging, form, farger og materialbruk fra funksjonalismens barndom til moden alder» Jeg husker gruppen sto samlet foran huset da jeg tenkte høyt: «Det er jo ikke særlig funksjonelt dette huset.» Da sa Jon Brænne til meg: «Caroline, du må huske at arkitektene var unge menn!» De tenkte nok langt fra på begrepet «funksjonelt» på samme måte som en husmor gjorde på den tiden, ler hun og forteller at hennes mor likte seg godt i dette huset selv om det var upraktisk. Det er mye trivsel i veggene i Lille Frøens vei 14.