Du har kanskje ikke hørt om limfarge? Det er ikke så rart.Det er en relativt ukjent type maling i moderne hjem. Men limfarge har vært brukt i flere hundre år. Ingrediensene er lett tilgjengelige; kritt, vann og lim.
Limfarge er en malingstype som kun brukes innvendig i hus. Man kan godt blande den selv hjemme. En av hovedgrunnene til at denne malingen har vært mye brukt er at limet gir pigmentene en lyskraft som ikke noe annet bindemiddel kan gi.
Dette skyldes at pigmentene ligger utildekket helt fremme i overflaten av malingslaget. Kraftige farger som rødt, grønt og blått egner seg spesielt godt og gir et fløyelsaktig uttrykk på veggen.
Originalt strietak dekorert med limfarge fra hus i Valdres.
Limfarge fortjener å få litt oppmerksomhet og er et godt alternativ til dagens plastmalinger. De gode egenskapene har gått litt i glemmeboken igjennom årenes løp:
«Vi har brukt limfarge mye i tak med stukkaturer og på brannmurer. Det var vanlig å dekorere både tak og brannmurer med border før i tiden, og limfargen gir et godt grunnlag for dekorasjonsmaling. Limfargen gir også en spesielt fin overflate».
Historisk maling eies av det tradisjonsrike firmaet Malermester Studsrud som i fem generasjoner har jobbet med malerfaget og brenner for restaurering og dekor av gamle hus og bygg.
Malermester Studsrud vant i 2017 Bygg og Bevar-prisen for arbeidet med Fredrikshald teater i Halden.
Limfarge kan blandes med ulike bindemiddel, og disse vil ha ulike egenskaper. Gjennom årenes løp har man utviklet ulike metoder og limtyper:
Limfarge ble brukt allerede på 1700-tallet og opprinnelig var det benlim eller hudlim som ble brukt som bindemiddel. Det mest historisk korrekte i bygninger fra denne perioden er derfor å benytte limfarge med benlim.
Dette limet ble fremstilt av ben, hud og slakteavfall. Benlim ble foretrukket fremfor hudlim, siden det er litt svakere og derfor egner seg derfor best til limfarge.
Ved bruk av benlim må limet først varmes opp i vannbad, før det blandes med kritt og vann. For at malingen skal holdes flytende påføres malingen raskt mens blandingen fortsatt er varm/lunken.
Denne prosessen er ganske omfattende, og er noe av grunnen til at limet etter hvert ble erstattet med celluloselim. Blandingen må brukes i løpet av et par dager ellers harskner limet. Benlimet selges ofte i knust form, såkalt perlelim.
Fra 1900-tallet begynte man å lage lim av cellulose. Celluloselim fremstilles av bartrær og er et vegetabilsk lim eller plantelim. Limstoffet er ikke giftig, og ble etterhvert det mest vanlige bindemiddelet å bruke - slik er det også fortsatt. Hovedgrunnen til dette, er at limet kommer i pulverform og kan blandes i kaldt vann. En annen fordel er at celluloselim er mer elastisk enn benlim og gjør at malingen ikke sprekker så lett. Det man derimot må være oppmerksom på er at fargen smitter lettere av når man kommer borti den. Blandingen gir også en mattere overflate og blir i hovedsak benyttet i tak.
Celluloselimet har bedre holdbarhet enn benlim og kan oppbevares kjølig i 7-10 dager.
Et annet bindemiddel som også historisk ble brukt, var avkoket av Caragheen, en slags tang som vokser langs kysten av Irland. Dette limstoffet er meget svakt, noe som gir en nydelig matt og meget lysreflekterende overflate. Den mest vanlige bruken av denne typen maling var til , da limeffekten tilsier at den ikke tåler mye slitasje og smitter lett av.