Armerte betongkonstruksjoner (først kalt ”jernbeton”) kom i alminnelig bruk her i Norden i siste del av 1920-årene. Boligbyggeri med bruk av betong som en vesentlig del av konstruksjonen, startet i stor skala på 1930-tallet. Blandingsbygg hvor murverk ble benyttet helt eller delvis i bl.a. bærende vegger holdt stand til langt ut på 1950-tallet, men på begynnelsen av 1950-tallet begynte det å skje store byggetekniske endringer. Dette var en periode preget av eksperimentbyggeri og det var utstrakt bruk av mange ulike materialer i samme hus. Bygningene hadde fortsatt samme konstruksjonssystem som de gamle gårdene, men nå ble det brukt lettklinkerbetong, støpte betongdekker, søyler og betongdragere, stålbjelker, teglmur etc. i samme bygg. Man hadde oppnådd en erkjennelse av behovet for å varmeisolere bygningene, uten at man hadde dagens gode isolasjonsmaterialer for hånden. Det ble eksperimentert med bruk av gassbetong, korkplater, treullsement, koks, knust støpeslagg etc. som isolasjonsmaterialer uten at noen av disse ga fullgode resultater. Les mer om gårsdagens tette og isolasjonsprodukter.
Sammen med funksjonalismens ideer om lys, luft og grønne friområder, forlot man for en periode forbildene med de lukkede karreer (kvadrat av høye bygninger) og begynte å oppføre store, frittliggende boligbygg, gjerne på jomfruelig mark. En skiller mellom de langstrakte lamellhusene med flere trappeløp og punkthusene med et sentralt trappehus og omkringliggende leiligheter. Store lamellblokker er gjerne omtalt som skivehus. Etasjeantallet ble etter hvert større og det ble bygget punkthus og skivehus i mange etasjer i stor stil fra 1960.
Konstruksjonsprinsipper
Plasstøpte konstruksjoner
Det tradisjonelle systemet med murte fasader og langsgående midtbærevegger ble etter hvert erstattet av bygninger med bærende tverrgående vegger utover på 1960-70 tallet da store skinnegående byggekraner med stor løftekapasitet ble tilgjengelige. Man hadde nå kunnet utvikle en rasjonell og nesten fabrikkmessig boligproduksjon ved bruk av store, løftbare forskalingskonstruksjoner bestående av dekkebord og etasjehøye veggformer forsynt med en glatt overflate av stål eller finer.
Byggemåten slo raskt igjennom fordi det tradisjonelle byggeriet ikke kunne konkurrere i tid og kostnader i en byggebransje preget mer og mer av storstilt byggeri og høyt krav til rasjonalitet. På fasadene kunne man nå benytte alle kjente byggemetoder, alt etter ønsket formuttrykk og tilgjengelige ressurser. Man fikk anledning til å føre isolasjonen forbi og utenpå konstruksjonene på en langt bedre måte enn tidligere.
Betongelementer i boliger
Elementbyggeriet i Norge startet for alvor i 1953 da Ungdommens Selvbyggerlag (USBL) i sin beretning til generalforsamlingen slo fast: ”Fellesmøtet godkjente de planer som ble fremlagt, og gav den tekniske avdeling fullmakt til å fortsette sitt arbeide med å forvandle byggeriet fra håndverk til industri.”
Samme år startet man produksjonen av betongelementer for boliger i en egen feltfabrikk på Årvoll Vest i Oslo. I 1957 ble produksjonen flyttet til landets første virkelige betongelementfabrikk; ”AS Betongelement”, beliggende inntil Berger grustak i Skedsmo.
I første omgang var det snakk om fabrikkproduserte fasadeelementer i betong som ble benyttet kombinert med et plasstøpt konstruksjonssystem. Snart ble elementbyggeriet utviklet til også å omfatte etasjeskillene, bærende gavlvegger, leilighetsskillende vegger, bæresystemer bestående av søyler og dragere og et bredt utvalg suppleringselementer som trappeløp, avfallssjakter, balkongplattinger, brystninger etc. Denne type konstruksjon ga stor fleksibilitet når det gjaldt leilighetsutformingen.
En lang rekke større boligprosjekter oppført med betongelementer i og omkring de største byene så dagens lys fram til omkring 1980. Utbyggingstakten i boligbyggingen hadde da sunket dramatisk. De tidligere konvensjonelle byggemetodene hadde utviklet seg og kunne konkurrere med elementbyggeriet både mht. pris og rasjonalitet samtidig som kravet til arkitektoniske kvaliteter og mangfold i fasadeuttrykket hadde økt.
Yttervegger/bærevegger
Bæringen skjer ved armerte betongskiver eller søyler. Fasadenes oppbygging avhenger av om de har bærende funksjon eller ikke. Ikke bærende fasadepartier kan for eksempel være bygget opp av forskjellig type murverk eller bindingsverk med værhud av stein, murt tegl, forskjellige platetyper eller trepanel. Pga. lav pris, enkel bearbeiding og gode bruksegenskaper var asbestholdige platekledninger mye i bruk fra 1950-tallet og frem til på 1970-tallet. Etter at asbest ble forbudt i bruk, ble korrugerte plater av stål eller aluminium populært. I perioder, særlig på 1950- og 60-tallet, har også blokker av gassbetong vært brukt til oppmuring av ikke-bærende ytter- og innervegger.
Det er en utbredt misoppfatning at en betongkonstruksjon er så solid at det er mulig å etablere nye åpninger og gjøre endringer uten å foreta forsterkninger. Dette medfører ikke riktighet. Eksisterende betongkonstruksjoner kan ikke endres eller reduseres uten at det er gjennomført forundersøkelse og forprosjektering. Hovedregelen vil være at hulltaking og endringer i en eksisterende betongkonstruksjon ikke kan gjennomføres uten å forsterke konstruksjonen.
Ved en eventuell ombygging må man alltid forutsette at bygningen ut fra et ”kost-nytte-aspekt” fra den opprinnelige utbyggers side, er maksimalt utnyttet med hensyn til konstruksjonens kapasitet og bæreevne. Realiteten er ofte at forskriftenes krav til nyttelast og snølast har økt i vesentlig grad etter at bygget ble reist, noe som innskrenker mulighetene for endringer.
