Det vanskelige vedlikeholdet

Patina er et utrykk på velbrukte solide og holdbare materialer. Forfall kan likeledes være et uttrykk for mangelfullt og/eller vedlikehold gjort med en harelabb. Dessverre kan også galt vedlikehold være enda mere destruktivt enn total mangel på det samme. Det vi håper alle kan være enige om, er at sunn fornuft og planlagt, jevnlig vedlikehold forlenger “best før datoen” på bygninger. Men hvor man skal begynne? På store kompliserte bygg er det ikke så enkelt å se - til det trengs det grundig kjennskap til byggemetode, materialer, grunnforhold, statikk og historikk.

Det er mange store, eldre og prangende offentlige og private bygg. Noen er i bruk og andre ikke. Uten daglig bruk og oppvarming står de og forfaller. Andre bygg går med et minimums vedlikeholdsbudsjett – som knapt rekker til å bytte ut lyspærer. Hva da når det blir oppdaget radon og setningsskader, sprekker og skader, bygningsdeler som står i fare for å ramle ned og skade publikum. Hva da når en tilstandsanalyse avdekker så store mangler at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne?  Da er det lett å ta det som synes best, som er lettest å håndtere eller enklest å prosjektere. Men synlige skader kan være symptomer på alvorlige tilstander- og denne harelabbtankegangen med å utsette gjerne gjennom mange politiske valgperioder, med tilfeldige og begrensede tiltak kan faktisk ende med at det til slutt oppnås et «point of no return», og publikumsmagneten blir stengt. Tap av inntektsmuligheter og ikke minst kulturhistoriske verdier.

Med Kirkeristen som eksempel kan vi se nærmere på kompleksiteten man kan møte på i et murbygg fra midten av 1800-tallet. Dette er et basarområde som ble utviklet for å få bedre betingelser for kjøttbodene. De ble bygget på fundamentene av kirkemurene- som lå rett på fjellet- deriblant alunskifer som slipper ut radongass til de mange bodene som huser restauranter og kunstneratelierer. Andre deler ble bygget på fjell. Totalt minst 5 (!) ulike faser som har varierende grad av vellykket sammenføyning og fungerende statikk med det resultatet at deler av bygget spjærer. Moderne tids infrastruktur har gitt ytterligere komplikasjoner: 2 tuneller, tekniske installasjoner rundt det hele, tunge trikker som dundrer forbi hele døgnet.

Kombiner dette med utsatt, mangelfull og minimalt vedlikehold gjennom mange 10 år- ja 100 år. Fukt- og frostskader, løse teglstein og skorsteiner og puss som står i fare for å ramle ned. Legg på reparasjoner som har blitt utført med gale materialer og ombygginger for å tilpasse til bedriftene som holder til der. Ombygginger som fungere fint isolert sett, men som kombinert gir ustabilitet. Bygget har et så komplisert skadebilde at det må tas fra grunnen- det må refundamenteres. Det blir dyrt- og det blir vanskelig, og uten en grundig detaljprosjektering er det lett å bare ta det åpenbare- symptomet og ikke årsaken. Imens kan man bare sikre for nedfall og overvåke det pågående forfallet. 

Det "å sminke brura" kan lett bli en enkel- og i verste fall skadelig løsning fram til det store rehabiliteringsprosjektet. Småting blir gjort uten å tenke på at nødvendige tiltak ikke er konstant, men dobles etter hvert som de utsettes. Norsk byggebransje har mye kunnskap om rehabilitering av bygninger, og fornuftsnivået er generelt høyt. Men generelt sett så trengs det vilje til å se langt nok inn i framtiden og mulighet til å påta seg hele kostnaden.  

For hvor lenge kan et murbygg stå? Vi liker å tro at svaret er evig - men svaret er at absolutt alle bygninger trenger vedlikehold. Ingen bygg liker å bli gjennomvåte eller å bli tatt for gitt. Murbygg er basert på stein, kalk og sement og de påvirkes av vær og vind. Spesielt vann og frost bryter ned murverket, ved at vannet suges inn i murverket og ikke får unnslippe. Fukt og salter som trekkes opp fra bakken eller pøses ut fra utette beslag og nedløpsrør er en annen problematikk.

Det som er godt å vite er at der det er kunnskap, er det muligheter, og der det er vilje er det vei. For mange bygg haster dog beslutningen. Rehabiliteringen av offentlige og private bygg er ikke en engangsinvestering med tidsfrister- her trengs det godt planlagt vedlikehold i et langtidsperspektiv for at vi skal framtidssikre bygningsarven vår.