Murhus og Murgårder

Historikk

I siste halvdel av 1800-tallet ekspanderte mange byer i Norge kraftig. Det var stor innflytting til byene og behovet for boliger var derfor stort. Løsningen på dette ble leiegårdene i teglmur. Datidens arkitekter og ingeniører var for en stor del utdannet i Tyskland og tok med seg byggeteknikk og stilidealer fra kontinentet.

Bebyggelsesstrukturen på denne tiden består av kvartaler med hovedbygningene liggende ut mot gata med gavlene tett inn mot naboens gavl. En del gårder har en eller to bakfløyer. På eiendommen var det, avhengig av tomtestørrelse, eventuelle indre boliggårder i tillegg til frontgården. I bakgården var det ofte uthusbebyggelse som toaletter, staller, boder og lignende. Tidlig på 1900-tallet ble storgårdskvartaler vanlig og hagebyidealet gjorde seg gjeldende. Etter hvert gjorde den funksjonalistiske vektleggingen av lys og luft at lamellbebyggelse ble alminnelig.

Mange av bygningene fra både 1800- og 1900-tallet er tegnet av arkitekter. 1800-tallets murgårder har ofte stor rikdom i utsmykkingen, men hovedprinsippene for utforming endres lite på 1800-tallet. På 1900-tallet gjorde andre stilretninger enn historismen seg gjeldende. Århundret begynte med jugendstil, nasjonal-romantikken og siden klassisismen på 20-tallet. Bygningene besto fortsatt av saltakshus, men også bygninger med valmtak. Etter hvert gjorde de funksjonalistiske idealene seg gjeldende med mindre ornamenter, klarere former og volumer.

I mellomkrigstida og rett etter krigen ble det oppført mange bygninger med bærende teglvegger med betongdekker. Bygningene var smale – omkring 9 meter, noe som ga godt lys til alle rom. De var gjerne utstyrt med saltak eller valmtak – og skilte seg slik fra den rene funksjonalistiske stilen som var preget av flate tak, og et mer utfordrende formspråk enn disse noe tradisjonelle formene.

Oppbygging

Fasadene og den innvendige langsgående bæreveggen bærer bjelkelagene og belastningene fra taket. Sideveis stabiliseres gårdene av gavlene, trapperom og innvendige skillevegger. Bjelkelaget og takkonstruksjonene er i tre. Vegger og dekker blir bundet sammen med jernankre. Også bjelkelaget er med på å stabilisere bygningen.

Fram til tidlig på 1900-tallet utformes fasadene med utstrakt bruk av dekorelementer slik som gavler, gesimsbånd osv. Disse er utført som trekninger i kalkpuss, oftest undermurt for å sikre god holdbarhet. Det brukes også støpte gipsutsmykkinger som festes til fasadene.

Det ble etter hvert i de store byene stilt krav om murt gesims i stedet for gesims i tre. I Oslo gjaldt dette kravet fra 1827. Tidligere var gesimsen bygget i tre, men faren for brannspredning gjorde at man gikk bort fra denne løsningen.

Fundament/kjellermur

Murgårdene er tunge bygninger. Fundamenteringen avhenger av grunnforhold, type bygg og tilgjengelig teknikk/materialer. Mange er fundamentert til fjell eller fast masse, men der det er langt til fjell var det tidlig vanlig med fundamentering på treflåter. Ved varierende dybde til fjell er det vanlig at deler av bygningen står på fjell og deler på flåter. Treflåtene ble lagt under grunnvannsstanden for å forhindre forråtnelse av treverket. På 1900-tallet ble etterhvert armert grunnsåle og støpt gulv på grunnen vanlig. Etter hvert ble betongplate helt eller delvis armert på et underlag av grus/lettbetong/sand, forsterket under de bærende elementene og isolert med for eksempel treullsplate og/eller kantisolerende blokker vanlig.

Tidlig i perioden ble kjellermurene oppført i naturstein, noen ganger i kombinasjon med teglstein på innsiden, etter hvert ble betong det dominerende materialet.

Fasader og yttervegger

De typiske teglgårdene er oppført med bærende yttervegger i tegl, murt med kalkmørtel og som oftest pusset utvendig med kalkpuss. I tillegg til de bærende ytterveggene er det vanlig med en bærende langsgående midtvegg, den såkalte hjerteveggen, som også er murt opp i teglstein. Veggtykkelsen avhenger av hvor høy bygningen er. En fire etasjes gård har vanligvis 2-steins tykkelse i de to nederste etasjene og 1,5-steins tykkelse i de to øverste etasjene. Ved fem etasjer er nederste etasje av 2,5-steins tykkelse. Hulmur ble etter hvert tatt i bruk. Muring og puss ble hovedsakelig utført med kalk fram til mellomkrigstida. Da gikk man etter hvert over til kalksementmørtel.

Et stykke ut på 1900-tallet ble bæreveggene etter hvert i bare 1-steins mur, men isolert med for eksempel 5 cm treullsplate som ble pusset på innsiden. I perioden etter annen verdenskrig var det stor mangel på byggematerialer. Ytterveggene ble da vanligvis bygget av helsteinsmur isolert med gassbetong. Fasadene var ofte pusset eller slemmet blant annet pga. den dårlige kvaliteten på teglsteinen.

Murverket over vinduer og dører spenner i de tidlige gårdene i rette eller buete hvelv for å bringe belastningene til murverket over på siden av vinduene. Over åpninger ble det etter hvert vanlig å legge inn stålbjelker. Samtidig med at armert betong kom i bruk, ble det også mer vanlig å forsterke vindusåpninger med armering. Armeringen ble lagt direkte inn i murverket eller en kunne benytte armerte betongbjelker.

Til feste av vinduer og dører ble det på begge sider av åpningen murt inn minst to treklosser på størrelse med en vanlig teglstein. Alternativt ble det slått inn kiler i fuger der mørtelen var utelatt. Som feste for innvendig kledning ble det murt inn spikerslag i tre. Hulrommet mellom muren og panelbordene er vesentlig for lufting/uttørking. Kledningen var underlag for forskjellig typer overflater (tapeter, brystningspanel mm.).

Utmurt bindingsverk ble i stor grad brukt i sekundære side- og bakbygninger og i innvendige vegger. 

Etasjeskillere

Etasjeskillene for disse byggene besto fram til tidlig på 1900-tallet av trebjelkelag som hviler på front- eller bakfasaden og  innvendige bærevegger i tegl. Stubbloftet (hulrommet) er som oftest fylt med stubbloftsleire, av og til med sagflis. Bjelkeendene ligger ut i murveggen. Dette gir en utsatt posisjon på grunn av fukten utenfra og i murverket.

Seinere ble etasjeskillene helt eller delvis oppført i betong. Det skjedde først for etasjeskillene i våtromssonen. I etterkrigstida var dekkene som regel bygget av kryssarmert betong med oppforet tregulv.

Takkonstruksjon

Tidlig i perioden ble takkonstruksjonen som regel utført som sperretak med hanebjelke og en knebukk-løsning med murgesims. Fra et stykke ut på 1900-tallet ble etter hvert takkonstruksjonene utført langt spinklere. Bygningene ble da også ofte bygget uten knevegg – loftet ble lavere og derved langt mindre. Taket var ofte tekket med papp, teglstein, skifer eller skivetekking.

Loftene var tradisjonelt brukt som tørkeloft og bodarealer. Loftene var godt luftet. Dette sikrer at det ikke samles fuktighet i form av kondens osv. Det fører også til at taket holdes kaldt om vinteren slik at smelting av snø med påfølgende ising og derved skader i takrenner unngås. Loftsutbygging setter særlige krav til oppbyggingen av tak med god isolasjon og lufting for å unngå varmetap, oppsamling av fukt og varmegjennomgang med påfølgende ising og skader på taket/renner og nedløp.

Viktig å passe på

Konstruksjon og materialbruk

Konstruksjoner og materialer Moderne bygningsmaterialer er som oftest tettere enn de tradisjonelle materialtypene. Dette gjør at uttørkingen går langsommere eller hindres helt. Dagens bruk av bygningene medfører økt fuktbelastning og gjør det enda viktigere enn tidligere å bruke riktig type materialer og gode tekniske løsninger for at det ikke skal oppstå skader.

Pussens og malingens funksjon utover å gjøre fasaden vakker, er å verne om den porøse teglsteinen i bæreveggen. Veggene består av fuktåpne materialer. Dette fører til nedfukting, men også rask uttørking. Det er ikke mulig å “tette” overflaten slik at fuktighet ikke slipper til. Det er derfor svært viktig at overflaten er diffusjonsåpen, slik at fuktigheten har anledning til å tørke ut. Dette er særlig viktig for å hindre at bjelkeender og innmurte spikerslag blir fuktige og utsatt for råte.

Bygårder malt med silikatmaling. Foto: Weber as

De opprinnelige materialene i murgårdenes vegger, teglmuren, pussen og malingen, fungerer godt sammen, og det oppstår ikke spenninger som fører til skade. Bruk av sterkere materialer enn opprinnelig for å forlenge tiden mellom hver oppussing har ført til store skader. Et viktig prinsipp er at materialene skal bli svakere utover i konstruksjonen. Kalkpussen er svakere enn underlaget. Den kan følge underlaget, fester seg ikke hardt til teglsteinsoverflaten og river derfor ikke i stykker tegloverflaten, slik vi kan se ved bruk av sterk betongpuss. Dersom pussen er sterkere enn underlaget og har godt feste kan den, som vist eksempel på foto på siste side, dra med seg overflaten på teglsteinene. Det ytre laget av teglsteinen er hardere og mer bestandig enn materialet lenger inn i steinen. Avskalling svekker derfor steinen sterkt.

Når det oppstår sprekker i puss og maling vil vannbelastningen øke og faren for frostskader øker også. Veggflatenes profiler har ikke bare estetisk betydning - de fungerer også som dryppneser slik at vannet som treffer fasaden ikke renner nedover fasaden. Kalkmørtelen i fuger og puss har liten fasthet, dvs at den har en viss evne til å føye seg etter bevegelser i murverket. Dette er en viktig egenskap som bl.a. gjør at mindre setningsskader ikke får store konsekvenser. Nye åpninger kan svekke konstruksjonen dersom de tas i viktige bærende ledd uten at dette kompenseres for konstruktivt. Mange inngrep i konstruksjonene gjennom årene kan samlet føre til store svekkelser. Det er samtidig viktig å understreke at murgårdene er robuste konstruksjoner som tåler endringer.

Fukt

De fleste skadene på bygninger er knyttet til vann. Eksempler på vanlige skader er:

• Oppsamling av vann i konstruksjonene fordi nyere maling er for tett. Det er ikke mulig å "tette" veggen slik at fuktighet ikke slipper til. Derfor er det svært viktig at veggen er diffusjonsåpen slik at fuktigheten har anledning til å tørke ut.
• Heving av terrengnivået og fall mot huset gjør at fuktigbelastningen øker. Terrengheving medfører også at lufting i kjelleren blir vanskeligere.
• Mangler ved vannrenner og nedløp gir raskt store fuktbelastninger på bygninger. Dersom enkle skader ikke utbedres, kan dette føre til omfattende skader i tilliggende bygningsdeler og kostbare utbedringer seinere. 

Moderne bruk av bygningene gir store fuktbelastninger - vaskefatet er byttet ut med dusj og innetemperaturen er langt høyere. Vårt krav til komfort fører til at vi ønsker tettere og varmere bygninger. Disse to forholdene fører til mindre utlufting av rom og konstruksjoner, større temperaturforskjeller inne og ute, økt innvendig luftfuktighet og større fare for vannlekkasjer på grunn av skader eller mangler ved installasjonene. Det er derfor enda viktigere enn tidligere å bruke riktig type materialer og gode tekniske løsninger for at det ikke skal oppstå skader.

Varmeisolering og tetthet

Murvegger har en viss varmeisolerende evne, men også et betydelig varmetap. Den har en u-verdi på mellom 1,6 W/ m2,K til 0,62 W/m2K alt etter tykkelsen på murverket og evt hulrom. U-verdi er et mål på hvor godt en bygningsdel isolerer mot varmetap. Varmen innenfra er med på å gi varme til ytterveggen og bidrar til uttørking av veggen. Slik unngås for en stor del frostskader av teglsteinen, og bjelkeendene som ligger inne i murverket holdes forholdsvis tørre. Dette varmetapet er en del av den opprinnelige veggkonstruksjonens fuktsikkerhet og er med på å sikre at trebjelkene, teglen og pussen holder seg godt.

Etterisolering vil endre temperatur- og fuktbalansen i den opprinnelige delen av konstruksjonen. Innvendig isolering vil føre til økt risiko for fuktproblemer på den ”kalde siden” fordi veggen blir kaldere og uttørking vil skje langsommere. Dette kan føre til soppangrep (råte) i treverk (bjelkeender) og frostskader i murverket.

Utvendig etterisolering vil endre fasaden, særlig de fasadene som har ornamenter. En pusset murvegg er forholdsvis tett. Ofte er det utettheter rundt vinduene som merkes som trekk. Les mer om energieffektivisering.

Ventilasjon

Eldre bygg har ofte naturlig opptrekksventilasjon. Varm luft stiger opp og frisk luft trekkes inn gjennom utettheter og ventiler. Vedfyring og luftekanaler er med på å skape slik undertrykk. Lufting gjennom åpne vinduer om sommeren er en enkel og god løsning. Naturlig opptrekksventilasjon gir ventilasjon uten behov for tilført energi til drift av vifter og varmevekslere, og levetiden for ”anlegget” tilsvarer bygningens levetid. Økt fuktbelastning øker behovet for ventilering. Under renovering blir bygningene gjerne tettet godt og infiltrasjonen blir derved mindre. Dette fører til at mange eldre bygg nesten er uten ventilasjon store deler av døgnet. I dag har mange installert avtrekksvifter på kjøkken og bad. Dette er en god løsning, men man må sikre at det er nok tilluft, det vil si ventiler eller utettheter, slik at frisk luft kommer inn. Det er positivt med et visst undertrykk i huset slik at den fuktige innelufta ikke presses ut i veggene, men i stedet ventileres direkte ut.

Loftene

Utbygging av loft til leiligheter innebærer risiko. Isolering av takkonstruksjoner gjør at de tidligere godt luftete konstruksjonene får et fuktigere miljø. Disse endrete fysiske forholdene og den økte faren for lekkasjer bl.a. fra takterrasser og takvinduer fører i mange tilfeller til skader. Kneveggene i tegl på loftet har ofte små hussoppangrep som kan stamme fra oppføringen av bygget. Dette har ikke vært noe problem med loftets kalde og luftige miljø, men kan raskt bli problematisk ved etterisolering. Det er viktig å sørge for skikkelig lufting av taket slik at ising unngås. Det har i praksis vist seg at takterrasser er en kilde til store skader på mange murgårder. Årsaken er at de ikke er tette og at fukt trenger ned til underliggende konstruksjoner eller at de sperrer for utlufting av fukt innenfra.

Fundament

Våre dagers omfattende ledningsnett i grunnen virker som drenering. Sammen med graving og bygging av nye bygg med kjellere senker dette grunnvannstanden. Da endres poretrykket i grunnen slik at fundamentene kan få svikt og gamle flåtefundamenter kan bli utsatt for luft og etter hvert forråtnelse og svikt.

Ved tiltak i grunnen er det viktig å ikke forstyrre fundamentene. Det er også viktig å ikke gå dypere enn nødvendig for å unngå å uroe eventuelle flåtefundamenter og senke grunnvannstanden. Drenering ligger vanligvis ca 10 cm under kjellergulv.

Lydtekniske egenskaper

Støyisolering mot utendørs støy (luftlyd) var tidligere sjelden tema for boliggårdene fra denne tiden. Murgårdene består imidlertid av tunge konstruksjoner som effektivt demper støy. Det er vinduene og utettheter mellom vinduene og veggene som er de stedene der mest støy trenger inn i bygningen.

Støy gjennom innvendige vegger og etasjeskiller (trinnlyd og luftlyd) er en viktig problemstilling for disse bygningene. Skilleveggene mellom leilighetene ble bygget i teglmur, og er forholdsvis bra, men utettheter kan være et problem. Gjennomgående trekonstruksjoner og utettheter vil lede lyd godt. Etasjeskillene i tre er lette, slik at trinnlyd og lydtransmisjon lett sprer seg mellom leilighetene. Stubbloftsleire er med på å dempe lydgjennomgangen i etasjeskiller. Lyd til og fra trapperom gjennom dørene fra trapperommet inn til leiligheter er også ofte et problem.

Denne veilederen ble utgitt november 2012 av Riksantikvaren