Hus av jord

Etter andre verdenskrig var det akutt mangel på byggematerialer, spesielt tre. Norge hadde et boligunderskudd på 140 000 hus ved krigens slutt. Før krigen bodde rundt en million mennesker i hjem med dårlig standard. Under krigen ble forholdene betydelig forverret. I tillegg ble omtrent 22 000 hjem ødelagt, og boligbygging stoppet nærmest opp. Det var følgelig et akutt behov for billige og holdbare hus over hele landet.

Pioneren som ville løse boligkrisen – Per Foros

Selvbyggeren Per Foros var håndverker og sjefredaktør for Arbeidets rett på Røros. Han var lidenskapelig opptatt av tradisjonelt håndverk og av ideen om et bærekraftig håndverk. Ikke minst var han inspirert av den svenske jordhuspioneren Karl J. Ellington, som i 1920 hadde skrevet boken "Billiga bostäder av pressad jord". Foros ville vise at folk flest kunne bygge sitt eget hus til en overkommelig pris, basert på materialer som er tilgjengelig overalt.

Hus av jord var derimot ikke noe nytt. Det eksisterte en relativt stor interesse for jordhusbygninger i perioden mellom de store krigene. Mot slutten av 1930-årene ble de fleste jordbygninger oppført for landbruksformål knyttet til det nasjonale bosettingsprogrammet for jordbruk i Norge. Den andre bølgen kom etter 2 verdenskrig. Boligdirektoratet tilbød til og med kurs i bygging med jord i flere fylker, og ga lokale myndigheter grunnleggende kunnskap om de ulike byggeteknikkene. Ansvarlig for disse kursene for stampejord metoden var lærer Arnt Lieng.

Det ble opprettet et eget kontor kalt jordhuskontoret. Kontoret meldte i 1951 at det er stor interesse for kursene: "Det kom opp en overveldende masse mennesker, så å si fra alle kanter av landet, dog hovedsakelig fra Østlandet. En instruktør for et kurs i Stavanger skriver i sin rapport at "hver dag var det flere hundre mennesker utenfor, som kom for å se" (Hus av jord 2010) Sommeren 1951 ble det i alt utstedt 900 eksamener for å fullføre dette kurset, nesten halvparten for leirjordstein og halvparten for stampejord.

På bakgrunn av de opplevde problemene med enkelte jordbygninger i mellomkrigsårene ble det inngått avtale med riksvegkontorets laboratorium om jordanalyse. (Hus av jord 2010) Norge vedtok regjeringen byggeforskrifter for stampjord - og leirjordteknikken.

Jordhuset på Liland

Leirjorden i veggene ved Liland er en vanlig norsk marin leire, sand og grus, hentet fra kjelleren på tomten. I det første laget av veggen tilsatte Foros 3 % leire, basert på råd fra Statens vegvesens laboratorium som tok prøver. Det ble ikke benyttet tilleggsvann i leirjorda. Blandingen ble deretter stampet i forskalingen. Veggene er 40 cm tykke og hvert lag 70 cm i høyde. En innervegg er også laget av stampet jord og måler 20 cm. Innvendige vegger er påført kalkpuss. Ytterveggene ble strøket med tjære og malt med rød tranmaling.

Per Foros skriver i sin biografi at huset er varmelagrende om vinteren. Det betyr at det tar tid å varme opp, men at det holder lenge på varmen, visstnok med halvparten av de årlige oppvarmingskostnadene. Om sommeren er huset godt temperert, og krever en og annen fyring

Arbeidet med jord som byggemateriale var eksperimentelt i denne regionen og klimaet. På grunn av problemer med fundamentering og måten Foros banket leiren på oppsto det betydelige sprekker på byggets værfasade. I 2013 kontaktet byggets nåværende eier nevøen Per Bjørn Foros, den regionale kulturminneforvaltningen. Han hadde arvet eiendommen og ba om en vurdering av husenes kulturhistoriske verdi og økonomisk hjelp til istandsettingen. Den høye graden av autentisitet og den unike historien om en leirjordkonstruksjon i denne delen av Norge fra denne perioden kom virkelig overraskende som et ukjent 20. århundres kulturminne. Prosjektet fikk høy prioritet på grunn av sin samfunnsverdi, basert på den enestående personligheten til byggherren, håndverkeren/arkitekten og som en virkelig sjelden historisk konstruksjon i Midt-Norge.

Tradisjonshåndverkerne og ingeniørene Vegard Røhme og Hauke Haupts ble hyret inn for å bistå med materialfaglig veiledning. Istandsettingen ble deretter gjennomført etter antikvariske prinsipper, dermed fremstår stampjordhuset som svært autentisk. Tjære- og tranmalt som i 1953. 

Istandsetting av jordhuset

Det ble funnet tre typer sprekker. Det ble funnet en større vertikal sprekk over hele veggen ved hjørnet, der Foros åpenbart startet stampingen. Det ser ut som at han dessverre rammet hvert lag fra den samme vertikale stampefugen, noe som forårsaket en kontinuerlig fuge og tap av vegg- og murbinding mellom lagene i akkurat dette hjørnet. Den andre typen sprekker ser ut som en kombinasjon av statiske problemer, punktbelastning og krymping. Tømmersperrene ligger rett på jordgavlveggene. Den tredje typen er preget av svært få sprekker (rundt en millimeter) som finnes over hele bygningen. Disse ser uproblematiske ut og forårsaker ingen problemer for bygningens stabilitet. Ved hjørnet i sør og vest fortsetter sprekkene nesten inn i kjellerveggen som har beveget seg både horisontalt og vertikalt.

Ved dette hjørnet er det trolig en kombinasjon av svikt i fundamentet, skjøtene og den statiske situasjonen i grunn og fundament. De store sprekkene fikk senere vann- og frostskader.

I begynnelsen dekket Foros huset med et torvtak. I 1963 fjernet han tekkingen og erstattet den med betongtakstein. Det finnes ingen dokumentasjon på hvorfor han gjorde det. Om våren påvirket trolig stor snølast og frosttrykk konstruksjonenes statiske system, som skadebildet under sperrene viser.

De tidligere reparasjonene var utført med sement og moderne diffusjonstett maling gjorde sprekkproblemene enda verre. Om våren utvidet høy luftfuktighet og frost rundt nullpunkt sprekkene. Det ble derfor besluttet å fjerne alle de ukjente og ikke-leire baserte materialene i ytterveggene. Reparasjonsmaterialet ble delvis tatt opp av bakken i kjelleren. Det ble vurdert å inkludere laboratoriet testing av eksisterende jordmateriale i veggene. Det ble vurdert flere metoder for reparasjon, forsterkning med naturlig armering (tau av sisal, liknende). Kalk ble drøftet for å styrke sprekkene og konstruksjonen som helhet.

På slutten ble statikken i eksisterende konstruksjon vurdert som sterk nok, forutsatt at grunnen er stabil etter drenering og fjerning av vegetasjon og røtter. På den sørvestlige veggen ble det presset fuktdiffunderende mose i sprekkene. På dette ble samme type leirjord fra kjelleren, som ble brukt for 61 år siden, rammet inn med små metallverktøy og senere med en håndverkshammer. Innerveggene repareres ved å bruke leirjord og kalkpuss på toppen. Etter reparasjon av skadene ble hele murverket malt med tjære og deretter med rød tranmaling.

Slutten for bygging av jordhus

Midlertidige regler utgitt i 1951 av Statens kommunale avdeling krevde et innhold av ren leire mellom 8 og 30 % leire i stampjord. Samtidig ble det publisert et direktiv for å ta prøver av byggematerialet. Et hovedkrav til leirjord/blandingen for stampejord var at den skulle bære en last på 140 kg. Det ble bedt om at alle selvbyggere skulle levere jordprøver. 138 hus ble bygget på tre år. I 1951 ble det totalt gitt planleggingstillatelsen for 290 jordhus, men bare 62 bolighus, 50 i stampejord og 12 i leirejord teknikk ble bygget.

Årsaken var værforholdene de somrene byggingen foregikk. Fra midten av juli til august 1951 var det katastrofale værforhold for jordhusbygging i Sør-Norge. En lokal meteorologisk stasjon i hovedstaden Oslo meldte om 23 regndøgn i august, 300 % over normalen. Leirjorda som ikke var dekket til, var rett og slett for våt til å bygge med. (Hus av jord 2010)

Rapportene fra Boligdirektoratets instruktører viser at værforholdene også skapte problemer for kursvirksomheten. Undervisningen måtte utsettes, og det kunne være dagers avbrudd på grunn av mye nedbør. Et par hus under bygging falt også bokstavelig talt fra hverandre: materialet var for våt. Disse ulykkene ble uheldigvis mye omtalt i media. Det kan ha bidratt til at noen som hadde planlagt å bygge, ikke turte å sette i gang lenger. (Hus av jord 2010)

Byggemetoden fremsto rett og slett ikke egnet for det som må anses som ganske vanlige norske somre. Noen utbyggere måtte også gi opp planene sine fordi husene var for dyre i forhold til Husbankens kredittrammer. Materialutgifter til yttervegger til felles boligbygg ble på en måte beregnet til ikke å utgjøre mer enn 10-15 % av de totale bygge utgiftene. Mange anså denne besparelsen som liten, sammenlignet med hvor arbeidskrevende jordhusbygging var. Dessuten var andre banker skeptiske til leirjord som byggemateriale som gjorde det vanskelig å få lån. (Hus av jord 2010).

Stampjordhuset på Liland fremstår i dag tilnærmet som det sto ferdig i 1953. 

Denne artikkelen er en transkribert, oversatt  og forkortet versjon av en vitenskapelig artikkel, publisert med kildehenvisninger med tittel

"The History and Conservation of the Liland House at Singsås, Midtre Gauldal in Norway"

i: Conference proceedings for Earth USA 2015, the 8th International conference on building with earth, Santa Fe, New Mexico, USA.