Kobber og sink på tak

Taket kalles husets femte fasade og er kanskje den viktigste delen i et velfungerende hus. Taket skal beskytte mot store påkjenninger fra kulde, vind, sterk soloppvarming og store mengder vann. I tillegg skal taket utformes estetisk og i tråd med husets stil. Kobber og sink er holdbare og vakre tekkematerialer for tak, men har hatt liten utbredelse i Norge på grunn av høye kostnader. Det er først fra 1900-tallets første del at disse tekkematerialene ble noe mer utbredt på norske tak. Sink har imidlertid lange tradisjoner som råmateriale i takrenner og nedløp.

Skivetekking og båndtekking

Frem til den industrielle revolusjonen var taktekking av metall en sjeldenhet. Produksjonen av tynnplater var svært kostbar. Utgangspunktet var klumper av metall som måtte hamres ut for hånd eller ved hjelp av vanndrevne hammere. Med fremveksten av valseverkene på 1800-tallet sank prisene på metalltakene. Ståltak gikk fra standsmessige hus til låver og uthus, på slutten av 1800-tallet kom de kjente og kjære bølgeblikkplatene. Annerledes var det med kobberplatene som har forblitt et kostbart tekkemateriale.

Valsing medførte ikke bare prisfall. Platene ble større og tynnere og kvaliteten noe dårligere enn tidligere. Innføring av valsene førte også til at man kunne lage større plater. Det vanlige plateformatet på 1700-tallet var 45 x 59 cm (1,5 x 2 fot). Dette ga takene et smårutete preg. Mot vår tid har platene blitt stadig større. På 1800-tallet var det vanlige formatet 60 x 120. På 1960-70-tallet introduserte man båndtekkingen hvor materialet kommer på rull. Skivene ble da erstattet av lange bånd i hele takets fallretning.

Metalltakene skaper et heldekkende sjikt ved at metallet fra to plater brettes over hverandre i noe som kalles falser. Ved skivetekking må platene festes minst fire steder. Skivetekking har blant annet horisontale tverrfalser som kalles hakefalser. Disse skaper et flott mønster på taket. Falsene som går i takets fallretning kalles stangfalser. Båndtekking som går i hele takets fall har dermed bare stangfalser og dermed ingen horisontale skjøter.

Eldre metalltak ble festet med såkalte enkeltfalser. Skjøtene mellom platene ble da ganske tynne, noe som førte til at platene kunne legges i et rutemønster med langsgående horisontale hakefalser. Da platene ble tynnere med valsing, begynte man med dobbelte falser. Årsaken var blant annet at de tynne platene ble mer utsatt for lekkasje. Tidligere hadde man ikke vært så oppmerksom på dette, for de meget godt ventilerte loftsrommene gjorde at skadepotensialet var noe mindre. Konsekvensen av dobbeltfalsen var tykkere skjøter, dermed ble man nødt til å forskyve skivene i forhold til hverandre. Skivene ble nå lagt i forband.

Bånd- og skivetekking er utfordrende metoder og krever mye håndarbeid med detaljer og spesielle løsninger, særlig omkring piper og takutstikk.  Det skal benyttes en svingt fals fra alle hjørner og ved sprang i takflaten, for eksempel ved pipefoten. En svingt fals sikrer en tett sammenføyning og man unngår sprekkdannelser. Ved takfoten og mønet finnes flere mulige falser og avslutninger, som paraplyfals, dobbeltfals med rett avslutning, oppkant med kullslått dobbeltfals etc. I dag benyttes ofte falsemaskiner ved tekking av metalltak.