Hus i bindingsverk

Historikk

Bindingsverk er betegnelsen på konstruksjoner med sviller og bærende stolper. Ordet bindingsverk henger sammen med at stenderne, svilla, reimen, losholtene og skråbåndene er ”bundet sammen”. Fra gammelt av ble bindingsverk brukt i uthus, sjøhus, svalganger og andre bygninger og rom som ikke skulle brukes for opphold, og der det derfor ikke var behov for oppvarming. Bindingsverk er ikke det samme som reisverk, men begrepene brukes dels om hverandre. Les mer om reisverkshus.

Tungt bindingsverk er betegnelsen på konstruksjoner med sviller og bærende stolper i grovt virke. Etter annen verdenskrig ble det gjort endringer i byggeforskriftene slik at det var anledning til å bruke spinklere konstruksjoner i en-etasjes bygninger. Dette er såkalt lett bindingsverk. Lett bindingsverk har også andre tekniske løsninger, bl.a. enklere sammenføyinger og annen materialbruk i sekundære deler, slik som isolasjon. Bindingsverkskonstruksjon er vanlig byggemåte også i dag.

I utmurt bindingsverk er mellomrommene fylt med murverk i teglstein (eller slaggstein). Det var en fremmed byggeskikk i Norge, men på 1600- og 1700 tallet fikk byggemåten stor utbredelse i Oslo etter innføringen av ”murtvang”. Hus i utmurt bindingsverk ble ansett som murhus. På hele 1700-tallet var utmurt bindingsverk nesten enerådende for nybygg innenfor bygrensa. Utover dette ble det satt opp en del bygg i utmurt bindingsverk i områdene rundt Oslo og i tilknytning til jernverk, industrianlegg og forsvarsanlegg. Utmurt bindingsverk ble brukt mye i sekundære side- og bakbygninger og i innvendige vegger i murgårdsbebyggelsen fra 1800-tallet.

Fra tidlig på 1900-tallet ble det, særlig i USA, utviklet flere former for bindingsverk for bolighus som var langt raskere å bygge enn det tradisjonelle reisverket, og langt mer materialbesparende. Frykt for brann gjorde imidlertid at bygningslovgivningen satte begrensning på bruk av bindingsverk uten utmuring. I Norge ble det fra omkring 1915 gitt tillatelser til bygging av frittliggende bygninger i bindingsverk i bærende yttervegger i inntil 2 etasjer, men først i 1929 ble dette fullt ut tillatt i hele landet. Tungt bindingsverk ble brukt ved bygging av bolighus, men liten isolasjonsevne gjorde at mange foretrakk plankereisverk eller lafteplank.

Oppbygging

Fundament/kjellermur

Den vanlige fundamenteringsmåten for reisverkshus er ringmur. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble det vanlig med armert betong.

Bærevegger og fasader

Tung bindingsverk har sviller og stolper utført i grove dimensjoner. På fundamentet ble det lagt en kraftig svill. Alle treforbindelser ble utført med tapper, forsatser, kammer og låser og sikret med trenagler. Seinere ble det vanlig med spiker. Konstruksjonene krevde dyktige håndverkere.

Stendere, sviller og reimer skulle normalt ha dimensjon 5”x5” (for mindre hus var det tillatt med spinklere konstruksjoner). Avstanden mellom stolpene skulle ikke være lengre enn 1,5 m, 2,0 m når det var skråbånd i feltet

Utvendig kledning var ofte i 1” panel og ¾” pløyd rupanel med to lag papp mellom, innvendig kledd med to lag ¾” pløyd panel med papp mellom. Pappen er viktig for å hindre luftlekkasje og trekk. Utførelsen ble, parallelt med bruk av mindre dimensjoner i konstruksjonene, etter hvert enklere – tappingen mellom sviller, stendere og reimer ble erstattet av fastspikring.

I utmurt bindingsverk ble de åpne feltene fylt ut med kalkmurt eller leirmurt tegl (i andre land er naturstein også vanlig) etter at vegg- og takkonstruksjonen var reist.

Veggens varmetekniske svake punkt var de store uisolerte tomrommene inne i bindingsverket. Det ble derfor eksperimentert med en rekke forskjellige fyllmasser: kutterspon, sagmugg, tangmatter, bordkledning, trekubber osv. Enkelte hus fra 1930-tallet kan ha bindingsverksvegger der hulrommet er delt i to med papp og/eller bord. Det ble og brukt matter som ble hengt opp. Sagflis ble tildels brukt som isolasjonsmateriale, og det kunne være påfyllingsmuligheter øverst i veggene fra loftet. Sagmugg og kutterflis hadde ofte den ulempen at det med tiden sank sammen, slik at isolasjonsevnen ble redusert.

Avispapir har opp gjennom tidene vært brukt til tetting og isolering. I 1930-årene ble det importert en del mineralullisolasjon fra USA. Norsk produksjon av glassvatt startet opp i 1935, men dette ble i liten grad benyttet. På denne tida kom også nye papptyper, bl.a. ”reflekspapp” med aluminiumsbelegg på en side som til en viss grad reflekterte varmen og reduserte varmetapet. Først etter 2. verdenskrig fikk mineralull stor utbredelse, først og fremst etter 1955 da materialrasjoneringen ble opphevet.  

Lett bindingsverk. På bakgrunn av mangel på trematerialer og stort behov for boliger, ble det under og rett etter krigen gjort endringer i byggeforskriftene slik at det var anledning til å bruke spinklere konstruksjoner i en-etasjes bygninger. Dette er såkalt lett bindingsverk.  

Bæreveggene består av sviller og stående veggstendere med 0,6 m avstand, samt stendere plassert i hjørner, inntil vinduer og dører. Konstruksjonen er avstivet med skråavstivninger mellom stenderne. Bredden på stenderne har økt i takt med økte krav til varmeisolasjon. På hver side av stenderverket var det i ytterveggene panel og papp, gjerne 2 lag papp og panel på hver side. Etter hvert som isolasjonen i bindingsverkets hulrom sikret veggens isolerende egenskaper, mistet panellaget sin isolerende betydning. Fra 1950 ble det vanlig å lekte ut panelet slik at det er et luftet hulrom bak ytterkledningen. Det ble etter hvert også vanlig å ha en diffusjonstett sperre på innsiden av bindingsverket bak innvendig kledning. Dette forhindrer fuktigheten fra innelufta i å trenge ut i isolasjonssjiktet. 

Etasjeskiller

Etasjeskillene består av trebjelker, stubbloft med isolasjon, gulvbord og vanligvis himling i underkant av bjelkelaget. I en del av byggene i grovt bindingsverk er stubbloftet og bjelkene himlingen i rommet under, men det vanligste er panel evt. andre overflater i himlingen. Senteravstanden var tidligere større (0,8 – 1,0 m) enn dagens standard på 0,6 m. Bjelkelagene ble isolert med leirfylling, sagflis eller koks som ligger på stubbloftet mellom bjelkene. Fra 1950-årene ble det vanlig med bruk av mineralull i etasjeskillet.

Takkonstruksjon

Takkonstruksjonen for bindingsverkshuset ble og blir løst på flere måter. Det vanlige var sperretak med hanebjelke, ofte med knevegg og stol. Taket kan være tekket med mange typer materialer. Teglstein og skifer er vanligst for de eldre husene. For nyere hus er også betongstein, plater og papp vanlig.

Alle treforbindelser i eldre bindingsverkkonstruksjoner ble utført med tapper, forsatser, kammer og låser og sikret med trenagler. Seinere ble det vanlig med spiker. Ill: Theodor Broch, Lærebog bygningskunsten 1848

Viktig å passe på

Konstruksjon og materialbruk

Treverk er et organisk materiale som vil reagere på påvirkninger fra inne- og utemiljøet. Dette er framtredende når bygningen er ny, men trebygninger vil “leve” og bevege seg gjennom hele levetiden. Treverket er i noen grad fleksibelt - det gjør at det til en viss grad følger bevegelser i fundamentene. Treverk har stor evne til å tørke ut etter nedfukting. Denne egenskapen er svært viktig for å unngå oppsamling av fukt med råteskader og muggvekst som følge.

Diffusjonstett sperre på innsiden av bindingsverket bak innvendig kledning er vanlig på lette bindingsverksvegger. Dette forhindrer fuktigheten fra innelufta i å trenge ut i isolasjonssjiktet. Dersom slik fuktsperre mangler, eller er utett i denne type vegg i rom med stor fuktbelastning, slik som bad, vil det kunne bli store konsentrasjoner av fukt. Når denne fuktigheten kommer ut i kjøligere deler av ytterveggen, vil vannet kondensere. Dersom veggen står fuktig over lengre tid vil det være fare for muggsoppvekst og råteskader.

Inngrep i konstruksjonen uten at nødvendig avstivning og lastfordeling blir gjennomført, kan føre til skader. Lette bindingsverksvegger er spesielt sårbare for fysiske inngrep fordi materialbruken er sterkt økonomisert og konstruksjonene ofte har lite ekstra bærekapasitet.

Fukt

Moderne bruk av bygningene gir store fuktbelastninger - vaskefatet er byttet ut med dusj, og innetemperaturen er langt høyere enn tidligere. Vårt krav til komfort fører til at vi ønsker tettere og varmere bygninger. Disse forholdene fører til mindre utlufting av rom og konstruksjoner, større temperaturforskjeller inne og ute, økt innvendig luftfuktighet og større fare for vannlekkasjer på grunn av skader eller mangler ved installasjonene. Det er derfor enda viktigere enn tidligere å bruke riktig type materialer og gode tekniske løsninger for at det ikke skal oppstå skader.

Trekonstruksjoner er utsatte for råteskader ved høy fuktighet over lang tid. Det er derfor viktig å ikke gjøre noe som fører til oppsamling av fuktighet i treverket. De fleste skadene på bygninger er knyttet til vann. Eksempler på vanlige skader er:

• Oppsamling av vann i konstruksonene fordi nyere maling er for tett. Det er ikke mulig å "tette" veggen slik at fuktighet ikke slipper til. Derfor er det svært viktig at veggen er diffusjonsåpen slik at fuktigheten har anledning til å tørke ut. 
• Heving av terrengnivået og fall mot huset gjør at fuktighet trekkes lettere inn i veggen. Terrengheving medfører også at lufting i kjelleren blir vanskeligere.
• Mangler ved vannrenner og nedløp gir raskt store fuktbelastninger på bygninger. Dersom enkle skader ikke utbedres, kan dette føre til omfattende skader i tilliggende bygningsdeler og kostbare utbedringer seinere.

Varmeisolering og tetthet

Tungt bindingsverk isolerer godt, men en forutsetning for det er at den ikke sirkulerer. Dette er det tunge bindingsverkets store svakhet: hulrommene er så store at luftsirkulasjonen blir stor. Det er i liten grad brukt isolasjonsmaterialer i tunge bindingsverksvegger. Men veggene har god lufttetthet pga. flere lag panel og papp på hver side.

Utmurte vegger har svært dårlig isolasjonsevne. Uten kledning på hver side er den også ofte utett. Med kledningslag på hver side vil tettheten være god. Fordelen med slike massive og tunge vegger er god lydisolasjon og brukbar brannmotstand.